home

"I begynnelsen var bildet"

En religionshistorisk studie i bilder

Sammendrag av hovedoppgave i religionshistorie 1998

Artikler relatert til dette verket

Kapittel I

Innledning

1. "I begynnelsen var bildet". En religionshistorisk studie i bilder.

(1994 -1998)

Skulpturen er den 3. i en slags trilogi. ----"Quo vadis". (1975-78), "Dona Nobis Pacem". (1984-87)og - "I begynnelsen var bildet .

Skulpturen "Skoleveien" som stod på Høstutstillingen (1971) -var kanskje en slags ubevisst programerklæring, for et tema som jeg kom til å befatte meg med mere bevisst i mange år fremover. Tanker bak skulpturen "Skoleveien" var å uttrykke en forening av element, temperament, egenskaper og begreper, som er blitt definert som motsetninger; mørke / lys;- måne / sol; - død / liv;- det onde / det gode ;- det feminine / det maskuline;- det kreative / det kognitive;- tro / tvil; - intuisjon / fornuft;- natur / ånd; - religion / vitenskap.

Resyme av hovedfagsoppgave i Religionshistorie høsten 1998.

Solveyg W. Schafferer.

Hodeoppgaven er relatert til skulpturen "I begynnelsen var bildet " og har derfor samme navn. Skulpturen er resultat av fire års arbeid. Jeg har gitt skulpturen dens form og religionshistorien har gitt stoffet å arbeide med. De religiøse motivene jeg har kledd skulpturen med har samtidig gitt skjellettet til hovedfagsoppgaven. Det kunstneriske og det intellektuelle arbeidet har gått hånd i hånd. Innsamlingen av de religiøse motivene har brakt meg på en reise gjennom historien. Gjennom min bearbeidelse av dette materialet har jeg fått bekreftet min antakelse om at de billedmessige uttrykk for menneskets religiøsitet er en kontinuerlig prosess med langt flere likhetstrekk enn det de skrifltlige rekonstruksjoner av religionenene kan gi inntrykk av.

Min skulptur gir uttrykk for dette. Den består av tre hovedformer: Sokkel, kvinneskikkelse (med due) og søylen. Det hele er kledd med graveringer hvor jeg gjengir motiver fra religioner i Midtøsten og Europa. Motivene er kronologisk ordnet. På sokkelen finnes de eldste bildene av den androgyne guddom. Den falliske søylen viser fremveksten av den dominerende mannlige guddom, men motivene den er kledd med viser tilstedeværelsen av det kvinnelige element gjennom hele religionshistorien.

Rent ikonografisk kan en nok avdekke lag på lag av mening i denne skulpturen. Den røde tråden i denne skulpturens tankeinnhold er psykologisk androgyni. Ifølge arkeologen og myteforskeren Marija Gimbutas viser bilder og symbolspråk en dominerende religiøs forestilling av en androgyn stor gudinne i paleollitidk og neolittisk tid.( inntil ca. 6000 år f. Kr.) Denne store gudinnen, som ble oppfattet som herskerinne over jord, himmel og underverdenen og som gudinne for liv, død og gjenfødsel,- ble fremstiltt på mange forskjellige måter i et symbolspråk som ble tatt fra naturen.

I jordbrukssamfunnene som etterhvert oppstår, dominerer forestillingen om gudinnen og en ung gud som representerer årstidenes vekslinger av liv og død. Det utviklet seg panteon av mange gudinner og guder i Mesopotamia og Egypt og også i Kanaan og Grekenland. Gudinne-religionen var fremherskende på Kreta til ca. 1500 år f. Kr.

Forestillinger om mange guder samler seg i jødedommen til forestillingen om en eneste GUd. Denne fadergud ble tenkt som mann.

Kristendommen overtok denne forestillingen men avvikende religiøse samfunn, som gnostikerne for eksempel; tolket "Gud" som androgyn i funksjoner; d.v.s. som både mor og far og også Jesusskikkelsen ble tenkt som psykologisk androgyn.

Idag tar endel moderne teologer innenfor kristendommen opp dette tema på nytt. Gud blir sett som både mor og far og også Jesusskikkelsens psykologiske androgyni blir påpekt av både mannlige og kvinnelige teologer.

Jesus-skikkelsen kan da oppfattes som syntesen av den tidlige androgyne store modergudinnen og kristendommens androgyne fadergud. Også Mariaskikkelsens dogmatiske rolle i frelsesmysteriet og Marias posisjon i folkelig kult ,-er idag gjenstand for nytolkninger.

Psykologisk androgyni er et forskningsaspekt innenfor sosialpsykologien i forhold til tidligere personlighets-analyser om maskuline eller feminine kvaliteter i et enkelt individ. Problemstillingen i hovedoppgaven er hvordan sosiale forandringer påvirker religiøse forestillinger innenfor kirken som institusjon. Mitt perspektiv på hovedfagoppgaven er psykologisk, nærmere bestemt; jungiansk.

Babylon har lenge vært sett som den kultur som har levert det opprinnelige stoffet til de religiøse forestillinger som en finner i Zoroasters lære, jødedom, kristendom og Islam. Men røttene til disse religioner strekker seg lenger tilbake til pre-historien, dengang da religiøse forestillinger ikke ble nedskrevet men ble symbolisert i et billedspråk og muntlig tradert.

Derfor har jeg kalt skulpturen og hovedfagsoppgaven; "I begynnelsen var bildet".

For meg som hovedfagstudent i Religionshistorie er dette arbeidet nå som en stor notatbok. Min skulptur viser kontinuiteten og transformasjonen i bruken av symboler og metaforer, fra paleolittisk tid og opp til vår tid.

Figuren av kvinnen er fremtredende, den er også tenkt som det feminine prinsipp eller den Store Gudinnen,-Naturen,-Modergudinnen. Bak henne reiser søylen seg, tenkt som det maskuline prinsipp. Formgivingen av kvinneskikkelsen korresponderer med noen linjer på søylen, som er hentet fra Enuma elish; - det babylonske skapelseseposet, fra det 2. årtusen f. K.r.

Guden Marduk spør guden Anshar:

"Men-hvem er den Mand, der rettede Slaget imod Dig?"

Guden Anshar svarer: "Det er Tiamat, en kvinde, der gaar imod Dig med Vaaben!"

Marduk svarer:

"Min Fader og Skaper, glæd Dig høylydt,

Du bliver den, som snart setter Fod på Tiamats Nakke! *

Her er det et bilde av konflikt mellom det feminine og det maskuline prinsipp, som kom til å fortsette fremover i tid.

Bildet av unionen av det kvinnelige og det mannlige, mellom gudinne og gud, var blitt fremstilt som "det hellige bryllup" i tusener av år.

I kristendommen ble det helt borte men kunstnere har i hundrevis av år fremstilt Maria og Jesus som brud og brudgom. Dette er motivet på det nest øverste bildet på søylen, ovenfor skulpturen av modergudinnen.*

Jeg har plassert et bilde av Maria med barnet øverst foran på søylen og skrevet inn et ønske for år 2000 på venstre side av det : "MAY THE CHILD BE BORN" - sammen med bildet av en liten krybbe med barnet,- som et symbol for en ny forståelse eller erkjennelse. *

Et bilde av poeten, maleren og mystikeren William Blake viser den hellige Ånd som en slags kvinnelig fugl som svever over skyene, eller vannet. (Vignett i slutten av boken: ' Blake', Peter Ackroyd, 1995. Sinclair -Stevenson, Michelin House, London) *

Religionshistorikeren Mircea Eliade betegner det religiøse aspekt av mennesket som "homo religioso". (Mircea Eliade, The Sacred & the Profane, London,1957)

Psykologen Ann Belford Ulanov, henleder oppmerksomheten på den utstrakte bruk av symboler i menneskets historie og hun argumenterer for at "forestillinger utspringer mindre av "homo sapiens" enn av "homo symbolicus'".

I skulpturen "I begynnelsen var bildet" , har jeg funnet frem til bilder som kan belyse en utvikling eller forandring av religiøse forestillinger gjennom tidsepoker.

Enkelte eldgamle tegn, symboler og metaforer i forbindelse med gudinnekult, dukker opp i varierende kulturer, stadig på nytt i tusener av år,- men omtolkes radikalt i jernalderen. Den store gudinnen som dominerte kulturers religiøse forestillinger i tusener av år, er blitt borte i den kristne kirkens dogmatiske forkynnelse- som om hun aldri har eksistert. Rester av kulten til henne er likevel å finne i folklore i flere land og i kulten til Maria, Teothokos, Gude-bærersken, Mor til Gud.

1.1 Psykologiske teorier:

Jungiansk orienterte forskere, argumenterer for en "bevissthetsutvikling"

i menneskeheten som helhet og de hevder at den lar seg avlese i bilder og tekster av religiøse forestillinger i forskjellige tidsepoker.

Erich Neumann, elev og venn av Carl Gustav Jung, skrev to verk som er spesiellt interessante i sammenheng med min skulptur:

"The Great Mother" An Analysis of the Archetype", Princeton University Press 1972) 7. utgave 1991 og "The Origins and History of Consciousness", Princeton University Press,1954)

I verket "The Great Mother" leverer han en analyse av arketypen Mor, det feminine prinsipp manifistert i bildet av Moren, og dets utvikling gjennom tidene slik det avspeiler seg i religioners bilder, myter, religiøse tekster og ritualer fra forskjellige verdensdeler og religioner (ut fra det materiale som var tilgjengelig for ham da han skrev disse verkene). Billedstoffet er fra: India (hinduismen) Tibet, Mesopotamia, Egypt, Kreta, Grekenland, Romerriket, nørrøn mytologi, kristendommen og alkymi.

I min skulptur viser jeg bare bilder som kan ha relevans som røtter til kristendommens forestillingsverden, fra det gamle Europa, Anatolia, Mesopotamia, Egypt, Kreta, Hellas, Romerriket, kristendommen og avvikende samfunn innenfor kristendommen.

Neumann setter opp et skjema for transformasjonen av arketypen Feminin. (eller det feminine prinsipp, som jeg vil kalle det)

1) Arketype 'An Sich'', Neumann skriver: "This plane is the nonvisual reality and action of the "Arketype an sich".

2) Den mytiske slangen Uroboros: Som symbolet for begynnelse står Uroboros mellom det formløse (Arketype 'An sich') og arketypene feminin og maskulin.

Dette symbolet sies å være universellt. Uroboros, den sirkulære slangen som biter seg selv i halen, skal være symbolet for det psykiske begynnelsesstadiet,-av den opprinnelige situasjon, der menneskets Ego er lite og svakt. Som symbol for de motsetningene den omslutter og inneholder, er Uroboros også et symbol for androgyni. Positivt og negativt;- mannlig og kvinnelig;- elementer av bevissthet; elementer som er fiendtlig for bevisstheten og ubevisste elementer- er blandet sammen. I denne betydning er Uroboros også et symbol for en tilstand der kaos, det ubevisste og psyken som helhet,- er udifferensiert.

Av Ego blir denne tilstand oppfattet som et "grenseland". Den uroboriske totalitet fremkommer også i symbolet Urforeldrene, det forenede opprinnelige foreldrepar.

3) Fra denne Enhet utkrystalliseres senere figurene; Den Store Mor og den Store Far.

Det arketypisk feminine og det arketypisk maskuline har blitt separert.

Arketypen Feminin,- inneholder bestemte positive og negative mannlige elementer. Den sentrale symbolismen av det feminine er kvinne = kropp = kar / beholder = verden.

Denne feminine halvdel av Uroboros, eller det arketypisk feminine kaller Neumann "the Great Round".

"The Great Container' tends to hold fast to everything that springs

from it and to surround it like an eternal substance".

Dette kaller han "the elementary character" av arketypen feminin.

"The dynamic movement within this Great Round belongs to the transformative character of the feminine".

4) Arketypen feminin har tre aspekter:

Den gode Mor, 2) den onde, fryktelige Mor og den 3) gode-onde Mor.

De gode feminine elementer (og maskuline positive elementer) former den gode Mor.

Den fryktelige Mor inneholder de negative elementene av arketypen feminin (og negative maskuline elementer).

Det tredje aspekt er bildet av den Store Mor som er god-ond (og både positive og negative maskuline elementer) og på denne måten gjør det mulig å forene positive og negative attributter.

Gode Mor,- fryktelige Mor og Store Mor, danner en sammenhengende gruppe. Tre kvinnelige guddommer nevnes av Neumann som ekspl: Den Jødisk-Kristne Sophia ,- den prehellenistiske Gorgon og den egyptiske Isis.

'Lady of the Plants' og 'Lady of the Beasts' tilhører gruppen Store Mor, likesom Isis. (Neumann, The Great Mother, s. 18-22)

I de kvinnelige mysterier, for eksempel de eleusiske mysteriene i Hellas, transformeres det feminine.

" ..for the renascent Kore no longer dwells as before on the earth, or

only in the underworld as Persephone, but in conjunction with

Demeter becomes the olympian Kore, the immortal and divine

principle, the beatific light. Like Demeter herself she becomes the

goddess of the three worlds: the earth, the underworld, and the

heavens."

Det siste stadium i denne "selfrevelation of the Feminine Self ", er Sophia. (Neumann, s.319 og 336)

5) Arketypen blir erfart direkte men også indirekte:

Moderne mennesker med sin reflektive bevissthet snakker om en direkte psykisk erfaring, når et psykisk inhold, en arketype viser seg i drømmer, visjoner eller fantasier.

Neumann kaller det en indirekte erfaring når et innviklet psykisk inhold blir opplevet som tilhørende den '"ytre verden",-for eksempel; - en demon som den levende ånd i et tre eller i en stein.

6) De indirekte erfaringer av arketypiske bilder gjennom bevisstheten, skjer i "verden", hovedsaklig gjennom erfaringer gjennom figurer eller personer. Ved erfaring gjennom figurer mener Neumann først og fremst opplevelsen av guder. Gude-figurer blir av personen opplevet som "derute", det som det normale ego betegnet som '"virkelig".

For grekerne f. ekspl. var Olympen og dets guder "derute" og en virkelig verden, -mens de for oss idag, er hellenernes "indre psykiske virkelighet ".

Fra et psykologisk standpunkt er altså alle guder,- projeksjoner på den ytre verden ---av den indre verden i mennesket selv.

Indirekte erfaringer er det også når et psykisk innhold ubevisst blir prosjisert på et annet menneske.

Da blir for eksempel Gorgon prosjisert på en kvinne som skremmer. (i en angstnevrose) På samme måte finnes det individer som ubevisst prosjiserer og erfarer kvinner som figurene Isis eller Sophia, ifølge Neumann.

Fra en opprinnelig psykisk uroborisk Enhet, i menneskehetens tidligste periode, splittes altså det androgyne prinsipp, -i det feminine og det maskuline prinsipp.

Men begge prinsippene fortsetter å beholde noe av det opprinnelige, uroboriske, psykiske inhold, -det maskuline beholder noe av det feminine og det feminine noe av det maskuline i den ubevisste del av psyken,- som "sjelsbilder".

Neumann redegjør også for definisjonen feminin og hvordan denne arketypen utvikler seg i mor-barn forholdet og hos kvinner og menn i individuasjons-prosessen å bli et selvstendig, modent individ.

Frigjørelsen fra Moren skal være en av menneskehetens vanskeligste og mest ømtålelige problemer og den er uttrykt i mange forskjellige myter som etterhvert ble nedskrevet; for eksempel i det babylonske skapelses-eposet "Enuma Elish". Dette tema er utdypet av forskere som Kakar, når det gjelder gutter og jenter i India, innen hinduismen. (Kakar, Sudhir. "The Inner world. A Psycho-analytic Study of Childhood and Society in India", Oxford University Press, Oxford 1981) - og også av Spiro i hans verk "Culture and Human Nature". (Spiro, Melford E. "Culture and Human Nature". University of Chicago Press, London 1987)

Neumann bruker et rikt billedstoff fra forskjellige kulturer og tider for å belyse sine ideer, fra paleolittisk tid og opp til Mariaskikkelsen i vår kristne, vesterlandske kultur.

Dybde-psykologen og forskeren Carl Gustav Jung kaller sjel-bildene i henholdsvis mannens og kvinnens ubevisste del av psyken, for Anima og Animus. Jung bruker også bilder og tekster fra forskjellige kulturer og tidsepoker i sitt verk: "Symbols of Transformation",1956. (C. G. Jung. Collected Works, "Symbols of Transformation,Vol. 5. Princeton University Press,1956, utgave 1986.)

Jeg har hentet noe billedstoff fra disse bøkene. I slutten av denne redgjørelsen vil jeg fremlegge en liten diskusjon om Gimbutas i forhold til Neumann, og litt om Jung og hans teorier.

1.1.1. Begrepsdefinisjoner:

Arketype. Jeg forholder meg her til Jungs definisjon:

Arketypene utgjør det egentlige innhold i det kollektivt ubevisste. De er relativt begrenset i antall, for de svarer til "de mulige typiske grunnopplevelser" som menneskeheten har gjennomlevet fra første tid. Deres betydning ligger nettopp i den "urerfaring" som de fremstiller og formidler. Motivene for de arketypiske bilder er de samme i alle kulturer, for de svarer til den fylogenetisk betingede del av menneskets psykologiske struktur. Vi finner dem igjen i kunstneriske fremstillinger, alle myter, religiøse overleveringer og mysterier.

Termen arketype peker på tilstedeværelsen av en arkaisk eller opprinnelig type, en universell eller kollektiv forestilling som har eksistert fra de fjerneste tider. Arketyper har gitt opphav til primitive stammers kunstneriske uttrykk, til temaer i myter og eventyr,- og vi finner dem igjen i nåtidens media.

Arketyper er pr. definisjon ubevisste, deres tilstedeværelse oppfattes intuitivt.

Summen av arketypene betyr for Jung, summen av alle latente muligheter i den menneskelige psyke:

"Et veldig uuttømmelig materiale av urgammel visdom om den dypeste sammenheng mellom gud, menneske og kosmos".

" Å forløse dette materiale i sin egen psyke, vekke det til live og intergrere det i bevisstheten, det betyr altså intet mindre enn å oppheve menneskets ensomhet og innlemme det i det evige hendelsesforløp, og derfor er det som vi her antyder ikke bare erkjennelse og psykologi, det er en lære og en vei ".

Arketypen, urkilden for alle våre erfaringer, ligger i det ubevisste og derfra griper den mektig inn i vårt liv. Å oppløse projeksjonene, å løfte innholdet opp i bevisstheten, det blir vår oppgave og plikt."

(C. G. Jung, - Jolanda Jacobi, Jungs Psykologi . Gyldendal 1968, s. 47)

Androgyni kan i vid betydning defineres som det Ene som inneholder de To, nemlig det mannlige (andro-) og det kvinnelige (gyne). Androgyni må ikke forveksles med hermafrodisme , idet det er tale om psykologisk androgyni, det vil si; som foreningen av maskuline og feminine egenskaper eller dimensjoner i et enkelt individ. Denne foreningen av motsetninger er fremstilt billedlig på forskjellige måter gjennom menneskehetens historie,- i religiøse formuleringer.

Symbolske fremstillinger for androgyni viser seg i religioner, kunst, poesi, myter og drømmer. Androgyni regnes som den nest-eldste arketypen, nest etter arketypen om det Absolutte. (June Singer, The Opposites Within, Sigo Press, Boston, 1989. s. 5

1.1.2 Litt om androgyni i sosialpsykologisk forskning:

Den androgyne personlighet slik som den fremtrer i sosialpsykologien, var mere en oppfinnelse enn en oppdagelse. Den kom frem av de tradisjonelle maskulinitet / femininitet testene, ikke som nye empiriske funn, men som en ny metode for personlighets-analyse innen psykologien. Da psykologer ble interessert i å måle maskulint / feminint, tok de fatt på legmanns oppfattningene; stereotypene. Testene var utarbeidet slik at de på en måte hadde en innebygget antakelse om at maskulint og feminint var:

1) en entydig dimensjon.

2) maskulint og feminint som to motsatte poler.

Maskuline egenskaper var: Aggressiv, selvstendig, dominerende, selvsikker, aktiv.

Feminine egenskaper var: følsom, mild, varm, medfølende, uegennyttig.

Senere forskning har gått ut fra en annen hypotese, nemlig; at en person kunne være både maskulin og feminin av temperament. Det ble utarbeidet spørreskjemaer som ble kalt: Bem Androgyni scale. (1974)

Testresultatene viste at mange menn og kvinner oppfattet seg som androgyne, når spørsmåleneikke omfattet sosialt uønskede egenskaper som: Arrogant, egoistisk, diktatorisk, skrytende, for mennn ; - og holdningsløs, underdanig, sippede, og kranglevoren, for kvinner. .

I måling av androgyni er bare temperament tatt med, fordi oppfattelsen av feminint og maskulint temperament har en svært høy overenstemmelse på tvers av kulturer og tidsepoker. Ingen slike overenstemmelser eksisterer for preferanser av yrker, hobby eller påkledning osv. Alt dette er kulturelle og historiske relative aspekter av begrepene.

Stabiliteten i temperament-karakteristika er så stor at enkelte forfattere (Tiger og Fox, 1971) trodde at disse er dypt forankret i genetiske årsaker eller andre grunnleggende reproduktive roller. Mens det ikke er er funnet data som klart taler for muligheten av en genetisk base for maskulint og feminint temperament,-er det ingen tvil om at i alle samfunn, blir jenter og gutter oppdradd forskjellig for å frembringe eller forsterke de hensiktsmessige eller ønskelige temperamenter. (Barry, Bacon og Child, 1975)

De fleste psykologer mener idag at kjønnsrolleidentitet alltid er "lært ".

Sherry B. Ortner's artikkel "On Key Symbols", (1973) er interessant i denne sammenheng. (Ortner, Sherry B. "On Key Symbols" i Lessa & Vogt (red.) "Reader in Comparative Religion", Harper & Row, New York 1975)

Selv om samfunnet gjennom tidene har påtvunget mennesker "roller",-er det sikkert gjennom historien mange individer som har skiftet temperament i forskjellige situasjoner og tatt i bruk egenskaper som ikke hører inn under stereotypene for menn og kvinner. (stoffet om androgyni i sosialpsykologisk forskning er hentet fra mellomfagsoppgaven min i utviklings-psykologi, Blindern 1991)

Dersom en tenker seg at religiøse forestillinger ikke er åpenbaringer utenfra,- men kommer fra mennesketes egne dunkle dyp, er det også mulig å tenke seg enkelte jødiske profeter, filosofer som Platon og middelalderens mystikere som androgyne personligheter som ubevisst prosjiserer sine egne sjelsbilder på sin forestilling om Gud eller det gudommelige.

1.2. Marija Gimbutas teori om den store androgyne gudinne:

Den Litauiske arkeologen Marija Gimbutas bøker; The Goddesses and Gods of Old Europe og The Language of the Goddess, har inspiret meg særdeles til å lage denne skulpturen. Begge bøkene har et rikt billedstoff og gir et enormt og fascinerende bilde av religiøse forestillinger i en periode på 3500 år i de landområder som hun definerer som OLD EUROPE, i en tidsepoke mellom (ca. 6500 -3500 f. Kr.)

Marija Gimbutas brukte 20 år til å ordne og tolke det billed-materiale som hun kaller The Languageof the Goddess. Gimbutas argumenterer for at dette symbolspråket, disse tegn, symboler og symbolske fremstillinger representerer:

"They represent the grammar and syntax of a kind of meta-lenguage by which an entire constellation of meanings is transmitted. They reveal the basic world-view of Old European (Pre-Indo-European) culture". (The Language of The Goddess, Introduksjon)

Det ser ut til at senter for neolittisk kultur eksisterte så tidlig som 7000 år f. Kr. på steder så fjernt fra hverandre som øst Europa, syd Tyrkia, Egypt, Palestina, Mesopotamia og Indusdalen.

Det bildet som begynner å ta form, viser en enhetlig kulturell matrix, et grunnlag som forener og knytter sammen alle disse forskjellige landområdene og folkene i en gudinnekult. Nesten identiske figurer og skulpturer av gudinnen er blitt funnet i øst Europa og i Indusdalen. Myteforskeren Joseph Campbell (1904-1987) skriver i forordet til The Language of The Goddess:

"Marija Gimbutas has been able, not only to prepare a fundamentel

glossary of pictorial motivs as keys to the mythology of that otherwise

undocumented era, but also to establish on the basis of these

interpreted signs the main lines and themes of a religion in

veneration, both of the universe as the living body of a goddess-

mother- creator, and of all the living things within it as parttaking of

her divinity--"

(Joseph Campbell, forord til Marija Gimbutas, The Language of the Goddess)

Ifølge Gimbutas ville folk som reiste disse lange avstandene, ha vært istand til å gjenkjenne de symbolske fremstillingene og til å forstå deres meningsinhold, selv om språket av andre stammer hadde vært ubegripelig for dem.

Old Europe inkluderer Ungarn, syd og sentral Jugoslavia, Bulgaria, Romania og den østlige delen av Østerrike. Det strekker seg nordover inn i Tsjekkia og syd Polen og østover inn i Ukraina så langt som til Kiev. I syd inkluderer området syd Italia og Sicilia, Malta, Hellas og de greske øyene,- såvel som den vestlige kystregionen av Tyrkia.

"What Heinrich Schliemann did for Troy and Arthur Evans did for Crete, Marija Gimbutas has done for the Neolithic era, unearthing the treasures of the amazingly rich and advanced civilization she has named "Old Europe". (Anne Baring og Jules Cashford, The Myth of the Goddess, s. 53,)

Billedmaterialet i Gimbutas bøker består hovedsaklig av arkeologiske funn i 1960 årene. Hun kaller sine verk "studier i arkeomytologi ", et felt som inkluderer arkeologi, komparativ mytologi og folklore. Gimbutas påpeker at dette er område der det er meget å utforske.

Bortimot 30000 miniatyr-skulpturer er blitt funnet i området Old Europe. De er laget i leire, ben, marmor, ben, kopper og gull og ble funnet på omtrent 3000 steder. Store antall av rituelle kar, helligdommer og alter og spor etter offerhandlinger, malte vaser og objekter med inskribsjoner,- taler sitt språk. Det er også funnet modeller i leire av templer og virkelige templer. Alle disse funn er vitnesbyrd om en genuin sivilisasjon.

Gimbutas skriver;

"The new discoveries haved served only to strengthen and support

the view that the culture called Old Europe was characterized by

dominance of woman in society and worship of a Goddess

'incarnating the creative principle as Source and Giver of All'. In this

culture the male element, man and animal, represented spontaneous

and life-stimulating but not life-generating-powers".

(The Goddesses and Gods of Old Europe,1982. Preface to new edition)

De gjentatte invasjoner av pre-indoeuropeiske stammer mellom (4300 og 2800 f. Kr.) gjorde ende på denne gamle europeiske kulturen og forandret den fra en gylanisk til andocratisk og fra matriarkat til patriarkat. Enkelte steder varte gudinnekulten inntil ca.1500 f. Kr.: På Thera, Kreta, Malta og på Sardinia. (ibid, Introduksjon).

Det er nettopp fordi Gimbutas trekker forbindelseslinjer mellom symbolske tegn og bilder både tilbake til paleolittisk tid,- og fremover i tid til religiøse fore-stillinger og ritualer og folkloristiske skikker og objekter som eksisterer den dag idag i vår kristne kultur,- at hun har inspirert meg.

Kapittel II.

Skulpturens motiver.

2.0 Inndeling av bilder på sokkel og søyle:

Sokkelen viser hovedsaklig figurer som belyser Gimbutas teori om en opprinnelig, stor androgyn gudinne i neolittisk tid, assosiert med bilder fra paleolitisk tid.( bildene er hentet hovedsaklig fra Gimbutas; The Language of the Goddess og Anne Baring og Jules Cashford, The Myth of the Goddess)

En frise på venstre side forfra, viser bilder fra Kreta.

En frise på høyre side av sokkelen viser bilder fra Catal Hüyük.

Midten av søylen forfra viser skapergudinner og utviklingen av det androgyne / feminine prinsipp, opp til Mariaskikkelsen og Blakes bilde av den hellige Ånd.

Jeg har plassert et bilde av Maria med barnet øverst foran på søylen og skrevet inn et ønske for år 2000 på venstre side av det : "MAY THE CHILD BE BORN" - sammen med bildet av en liten krybbe med barnet,- som et symbol for en ny forståelse eller erkjennelse. *

Et bilde av poeten, maleren og mystikeren William Blake viser den hellige Ånd som en slags kvinnelig fugl som svever over skyene, eller vannet. (Vignett i slutten av boken "Blake". (Peter Ackroyd, "Blake". Reed Consumer Books, London, 1995)

Midten av søylens bakside viser mannlige skaperguder og utviklingen av det androgyne / maskuline prinsipp.) *

Egypt korresponderer med frisen som viser bilder fra Kreta.

Mesopotamia korresponderer med frisen som viser bilder fra Catal Hüyük.

Jeg har brukt noen få tekster på sokkelen og på søylen; -disse er knyttet til bilder og jeg har prøvd å skrive inn årstall og funnsted til billedstoffet.

På sokkeltrinnet, midt under kvinneskikkelsen står noen linjer av Aeschylus:

Yea, summon Earth, who brings all tings to life

and rears and takes again into her womb.

(Aeschylus,The Libation Bearers, cit. 127- Baring og Cashford. s.305)

På venstre side av sokkeltrinnet er et utsagn av poeten og kunstneren William Blake:

"To the Eyes of the Man of Imagination, Nature is imagination itself.

As a man is, so he sees. As the Eye is formed, such are its Powers".

(ibid, s.545)

Et utsagn av Jung står på på høyre side av sokkelens trinn.

"Nothing to which the psyke belongs or is part of the psyke is ever lost. To live fully , we have to reach down and bring back to life the deepest lewels of the psyke from which our present counsciousness has evolved. (Jung, op. cit. s.45)

På sokkelens venstre bakside har jeg skrevet inn en homersk hymne til Gaia som korresponder med kvinneskikkelsen:

Gaia

Mother of all

the oldest

I shall sing to Earth

She feds everything

that is in the world

Whoever you are

whether you live upon her sacred ground

or whether you live along the paths of the sea

you that fly

it is she

who nourishes you

from her treasure store. ( ibid. s.303)

Skulpturen som helhet,- forsøker å vise en utvikling eller forandring av religiøse forestillinger uttrykt i bilder,-- fra de tidligst kjente fremstillinger av en androgyn kvinnelig guddom , personifisert som naturen; himmel, jord og vannene ---, gjennom polyteisme ,- forestillinger om mange guder,-feminine, mannlige og androgyne,- gudepar og gudefamilier som en kjenner til fra religiøse tekster --- til forestillingen om EN (androgyn) mannlig guddom i jødedommens monotheisme. Kristendommen forkynte denne gud som mannlig, som fader i himmelen, som treenig og hevet over naturen og skapelsen.

Av ortodokse institusjoner er Gud blitt tolket som mann,- men avvikende religøse samfunn oppfattet Gud som både mannlig og kvinnelig i funksjoner og enkelte moderne teologer peker idag på tekster som fremstiller JHWH som både mor og far.

I Jesusskikkelsen danner denne Tese --- Antitese --- en ny Syntese,- idet Jesusskikkelsen, det guddommelige menneske,- også ble oppfattet som androgyn av avvikende religiøse samfunn som gnostikerne.

Endel slike bevegelser,- gnostikerne, jødisk mystisisme og alkymistene er representert på øvre del av søylen og nevnes senere i denne redegjørelsen.

Også endel moderne teologer både innenfor katolisismen og i protestantismen påpeker dette idag.

På toppflaten av den 250 cm høye søylen har jeg skrevet inn to av Jesu utsagn fra Thomasevangeliet, funnet i Nag Hammadi, Egypt 1945. Disse utsagn er ikke synlig (hvis en ikke bruker stige).

De kan tolkes som et psykologisk budskap og kan assosieres med Jungs teori om individuasjonsprosessen og veien mot Selvet. Kanskje vil nytolkninger av Jesu budskap og utsagn komme til å bety en fornyelse innenfor kristendommens forkynnelse i et nytt årtusen ?

Androgyni som symbol for den opprinnelige enhet og splittelsen av denne i det feminine og det maskuline prinsipp og en ny forening av disse to sterke prinsippene;- er den røde tråden som en skal kunne følge oppover fra sokkel til søylens usynlige toppflate.

Ifølge Jung spiller forskjellige aspekter av Animus og Anima,- sjelebilder i henholdsvis kvinnens og mannens ubevisste del av psyken -en viktig rolle i individuasjonsprosessen. Både Anima og Animus viser seg i sine forskjellige skikkelser som projeksjoner utad , ifølge jungiansk orienterte forfattere. Således representerer bildene på sokkel og søyle av denne skulpturen manifestasjoner av forskjellige aspekter av disse sjelebilder, farget av den tidsalder og de kulturer de er laget i .

Kan en tolke forandringen i dominerende religiøse forestillinger som bildene vitner om,-som en utvikling av bevisstheten ?

Dette spørsmål kan jeg ikke besvare, men ligger bak både skulpturen og hovedfagsoppgaven som en grunnleggende undring og motivasjon.

Gjennom skulpturen vil jeg vise en historisk utviklingsprosess i bilder. Og bildene viser at en slik tolkning er mulig.

KAPITTEL III

PALEOLITTISK TID.

Topp-platen av sokkelen,- viser tegn og symboler, kombinasjoner av streker og vinkler, slange mønster, meander, M og X etc. som ifølge Marija Gimbutas er knyttet til fremstillinger av gudinnens aspekt som "fuglegudinnen".

Den trappeformede sokkelen viser bilder som peker på kulten til en partogenetisk skapergudinne i paleolittisk tid,- en kvinnelig androgyn guddom som var ALT. Hun var gudinnen for tilblivelse, liv, død og regenerasjon, hun var den STORE MOR og herskerinne over himmelen, jorden og vannene. En stor variasjon av tegn og symboler var knyttet til denne forestillingen:

Sokkelens bilder er gjengivelser av skulpturer og relieff, av hulemalerier og tegninger risset inn i hulevegger, kultobjekter med graveringer fra paleolittisk tid (eldre stenalder) - og bilder fra templer, megalittiske graver, steiner med symbolspråk, figurer, skulpturer, relieff, vaser, urner og andre kultobjekter, hovedsaklig i keramikk, fra neolittisk tid. (yngre stenalder)

Paleolittisk tid regnes grovt sett fra ca. 1 million år f. Kr. -til ca. 10000 f. Kr.

Nedre (tidlig) paleolittisk tidsalder (1000000- 50000 f. Kr.) --- og øvre (senere) paleolittisk tid fra 50000-10000 f. Kr.) (Baring og Cashford, Appendix I, Prehistoric Times)

Den eldste lille skulpturen som er vist på sokkelens bakside ,- en liten treangulær figur i flint, med vulva og bryster -kan muligens være 500000 år gammel, fra tidlig paleolittisk tid. (Heidelbergian, datert på basis av verktøy som er brukt. -(The Language of the Goddess, Marija Gimbutas, s.237)

Denne skulpturen kan da være laget av neandertalmennesket eller homo sapiens neanderthalis. (500000 - 40000 år f.Kr.) Neandertalmennesket laget utsøkt verktøy i bein og flint og eksperimenterte også med forskjellige symboler. Disse menneskene brukte hodeskaller av bjørn til rituelle formål , allerede før begynnelsen av siste istid (75000 f. Kr.) i de sveittsiske alpene og de strukturerte helligdommer langt innerst i hulene. De begravde også sine døde seremoniellt. (funn fra 60000 f. Kr.)

Skjeletter er funnet i fosterstilling med hodet vendt mot øst, mot nymånen eller soloppgangen, drysset med blomster og med rød oker, kanskje som symbol for livets blod. livskraft og nytt liv ? (Mircea Eliade,- Anne Baring og Jules Cashford, op. cit. s. 683)

Neandertalmenneskene laget også enkle lunare noteringer på huleveggene, på objekter av bein, stein og en slags brent leire.

Fra ca. 40000 år f. Kr. blir neandertalmennesket erstattet av homo sapiens sapiens. I de arkeologiske funn etter denne mennesketypen synes forskerne å kunne gjenkjenne noe av vår egen form for bevissthet.

Ny månen er et symbol som følger de forskjellige gudinnene i tusener av år. Maria, gudemoren,- er ofte avbildet stående på månesigden idet hun trår på slangen.

3. 1. Gudinnen som månen:

Gudinnen var assosiert med månen allerede i paleolittisk tid; som det lille relieffet fra Lausell viser.* Gudinnen holder venstre hånd på sin runde mage mens hun i høyre hånd holder et horn som ligner ny månen. (ca. 22000 -18000 f. Kr. Dordogne, Frankrike)

Månens faser, dens sykliske forandringer må ha fascinert de tidlige menneskene. Månen forandret seg men var likevel alltid den samme. Det synes som om månen og også hele naturen forøvrig ble oppfattet som modergudinnen- og at månens faser ble opplevet som faser i moderens liv. Den nye månen var den unge piken, jomfruen; fullmånen var den gravide kvinnen; månen som ble mørk var den vise gamle kvinnen som hadde lyset inne i seg.

En trenighet av gudinner er hogget ut i en hulevegg i Frankrike med; "Their capacity to give birth definetely emphasized". Hodene og overdelen av kroppene forsvinner oppover i steinveggen og ut av syne. De tre figurene står på en bisonokse. (Abri du Roc aux Sorciers ved Angles-sur. l' Anglin, 13000-11000 f.Kr. (ibid, s.18) Dette bildet er ikke med på sokkelen men en kan assosiere det med gudinnen fra Lausell som er hogget ut i stein nesten 10000 år tidligere.

3. 2. Gudinnen for død og regenerasjon:

Slangeformede tegninger og ristninger er funnet på plaketter av mammutben, plassert i et gravsted sammen med 20 små gudinnefigurer av typen 'Stiff White Lady' eller 'stiv hvit dame'; gudinnen i sitt aspekt som døden. (ca.16000-13000 f. Kr., Mal'ta, Sibir) Sammen med disse ble det også funnet en gruppe av 6 fugler skåret ut i elfenben, svaner eller gjess med langstrakte halser og en fisk skåret ut i elfenben med et design av labyrint eller meander på den ene siden. På en slags rektangulær plate med hull i midten er det risset inn en stor spiral, bestående av prikker, omringet av mindre dobbeltspiraler. På den andre siden av platen er det risser inn tre parallelle slanger med kobrahoder som bølger seg bortover platen. (16000-13000 f. Kr.)

På gravstedet lå også en shamans stav og skjellettene av 14 rituellt begravede dyr og av et 4 år gammelt barn som lå i fosterstilling med hodet vendt mot øst.

Barnet var smykket med en liten elfenbens-krone rundt pannen og tilsvarende armbånd og halsbånd der det hang en liten medaljong i form av en flyvende fugl. Graven var ceremoniellt sprinklet med rød oker, livets farge. (ibid, s. 23)

Fra lignende funn senere i tid,- har det vært mulig å legge frem hypoteser om de arkeologiske funnenes funksjon og betydning. Graveringer og tegninger av fisk, fugl og slangemønster er å finne hulenes helligdommer, også i flere av Spanias mange dryppstenshuler, sammen med andre symboler, graveringer og tegninger av dyr som fjellgjeiter, villokser, hester og hjort.

Meanderen er den stiliserte slangen. Den eldste meanderen som er funnet , er gravert inn på et benstykke som er 135000 år gammelt.( Dordogne, Frankrike, ibid, s. 24)

3. 3 De tidligste symbolske fremstillinger av androgyni:

De første figurene som blir tolket som psykologisk androgyni, finner en i senere paleollitisk tid, der en fallos ofte er formet sammen med en kvinnekropp, idet dennes iboende krefter synes forsterket med livskraften i søylen. Iblant er hodet på kvinnekroppen erstattet med en fallosform. Figurene er funnet i Italia, nær Bologna og Modena, fra ca. 20000 år f. Kr. og i Bayern, Tyskland. (Weinberghulen, ca. 23000-21000 f. Kr.)

Det er også funnet abstrakte figurer som ble skåret i reinsdyrhorn, som har en fremstående vulva og en lang fallisk hals. Disse er også dekorert med streker i forskjellige lengder og rytmer, (vann-symboler). De stammer fra den magdalenske perioden, og er funnet ved Charente i Frankrike. (Le Placard-hulen, ca. 15000-13000 f.K.r)

Fra den neolittiske tidsalderen finner en flere og flere symbolske fremstillinger av androgyni i mange forskjellige varianter. Tydelig androgyne figurer ble laget 10000 år senere i Ungarn (5600-5300 f. Kr.) og enda senere på Kypros. (3000 f. Kr.) (Marija Gimbutas, The Language of the Goddess, s. 230-232) De representerer ifølge Gimbutas; Gudommens totalitet; symbolsk oppfattet som gudinnens kropp.

Sokkelen har flere hundre små bilder. Jeg vil henlede oppmerksomheten på noen få av gudinne-skulpturene som er modellert inn på sokkelen og som er dekorert med symboler som er å finne i tusener av år fremover i tiden i forskjellige kulturer.

På sokkelens forside er det lite kvinnehode skåret ut i mammut-elfenben er. Håret til gudinnen delt opp i et nettmønster. (22000 f. Kr. Frankrike) Nettmønster er også å finne som symbol på huleveggene, sammen med andre symboler og malerier av dyr. *

Sokkelens forside viser også en liten kvinneskikkelse med frodige bryster, mave og lår; som oftest blir omtalt som Venus fra Willendorf . (Østerrike, 20000-18000 f. Kr.)

På hodet av denne lille "fruktbarhets-gudinnen" er det modellert en spiral av 7 sirkler med innrissede hakk. (lunare noteringer?) Spiralformer blir senere et vanlig motiv på keramiske kult-objekter og figurer i neolittisk tid. *

En annen skulptur på sokkelens sider viser gudinnen med bryster og seteballer formet som 4 store egg. Figuren er fordobblet, den viser både forside og bakside samtidig på en måte. Markeringer av 10 vannlinjer, - strømmer ut fra gudinnens gravide kropp. *

"Ten vertical lines have been etched from beneath her buttocks to the back of her

knees, giving the impression of the waters of birth falling profusely from the womb,

like rain.The ten lines are the suggestive of the ten lunar months of gestation in the

womb"

(Baring og Cashford, op. cit. s. 6-7)

Fordobling av tegn, symboler og figurer, møter en ofte i forbindelse med gudinnen som '"The Renewing and Eternal Earth"- den fornyende og evige jord,- i tusener av år; som en forsterkning av funksjonene som er fremstilt. (Gimbutas, op. cit. s.163)

En skjematisk tegnet kvinnefigur,- fremstilt med fallisk overkropp - inneholder et egg og fremstiller kanskje den første forestillingen om det kosmiske egg og om all natur som frembringes av gudinnens kropp. Et stort X eller to motstilte treangler (to vulva) markerer figuren. (Fontales, Frankrike 18000- 14000 f. Kr.) (ibid, s. 15).* Lignende små figuriner er fremstilt på en måte; som om de inneholder et egg i den store bakdelen. Slike fremstillinger finner en i tusener av år fremover som representasjoner av "fuglegudinnen'".

X møter en langt senere som timeglass -formede gudinner i neolittisk tid, som fremstillinger av den regenerative vulvaog gudinnen som "død og regenerasjon" *

Figurer med et stort sete som antydes å inneholde et egg, er fremstilt med fallisk hals; malt på hulevegger og skåret ut som små abstrakte figuriner i Ukraina, Tyskland, Frankrike, Spania. etc (15000- 14000 -13000 f. Kr.)

Eggformede bakdeler er vanlig på fremstillinger av fuglegudinnen; i paleolittisk tid, og langt senere i neolittisk tid,- som keramiske figurer.

3. 4. Fuglegudinnen:

Som hulemaleri og ristninger finner en fremstillinger av en antropomorf fugl med fallisk hals og fyldige bryster, fuglegudinnen som Marija Gimbutas kaller henne. Bildene er funnet i områder som strekker seg fra Sibir,-Tyskland og helt ned til Cadiz provinsen i Syd Spania. Disse fremstillingene er vanligvis ledsaget av vannsymboler. (fra. ca. 24000 år f.Kr.---15000 f.Kr.)

Spanske arkeologer er meget forsiktig med sine tolkninger og betegner disse tegninger og ristninger som "figura antropomorfica feminina con cabeza de ave". (Cueva de Ardales i Malaga distriktet-, oppdaget i 1821,-utgravninger ved Abbot Breuil i 1918) *. Lignende figurer er malt på huleveggene i Cueva de Nerja og La Pileta i Andalucia.

Bryster er også fremtredende på langstrakte objekter som er markert med chevroner og paralelle linjer, på figuriner, amuletter og anheng, og er symboler for gudinnen som "livets kreative kilde". *

Gudinnen som "livgiverske", ble også hyppig fremstilt abstrakt i form av et treangel med fallisk hals, gravert med chevroner og meandere. etc *

3. 5. Fiskegudinnen:

Gudinnen som pinnsvin, frosk, padde og fisk er assosiert med kvinnens uterus, det ufødte (embryo) og fødsel.* Allerede i paleolittisk tid finner en tegninger av eller uterus i hulen La Pileta i syd Spania. (10000 f. Kr.- Marija Gimbutas, The Language of the Goddess, s.256)

Antropomorfe fremstillinger av stående, runde fisker med bryster er funnet som malerier og ristninger i flere av hulene i Frankrike og Spania: For eksempel i dryppstenshulen i Nerja og Ardales (Malaga). (Artikkel av Maria Del Mar og Pedro Cantalejo. Cueva de Ardales. Arte Ruprestre Paleolitico. Ayuntamiento de Ardales, Malaga 1992).

Graveringer av fisk på ben av dyrehorn,- er assosiert med vulva, uterus, nett, zig zag, spiral, parallelle linjer og plantespirer og også med fallos.( senere paleolittisk tid. Frankrike og nord Spania -Gimbutas, op. cit. s. 259)*

I hulen La Pileta, Malaga-distriktet,- er det tegnet inn en stor rund fisk med en liten fuglegudinne med bryster i magen. ( Jorda Pardo, 1985. La Prehistoria de La Cueva de Nerja. Primera Parte, Universidad de Malaga, 1985)

Tidlige representasjoner av det gudommelig feminine finnes i form av graveringer i stein av vulvaer. (30000 f. Kr., Dordogne Frankrike) Vulvasymbolet er vanlig å finne på hulevegger i paleolittisk tid, som en omvendt trekant. Det er funnet mere enn 100 bilder av vulvaer i det paleolittiske Frankrike,- alene.

Svullen vulva er vanlig på figuriner i tidlig paleolittisk tid og fortsetter å bli fremstilt i 20000 år fremover. (Gimbutas, op. cit. s.103)

Et enormt pubisk trekant utgjør fronten av en fuglegudinne, skåret ut i elfenben.

Figuren er markert med hennes symboler. (Ukraina, 18000-15000 f. Kr.- ibid, s.100)*

Noen ganger har vulvaene frø eller spirer tegnet over dem, eller vanntegn,- noe som antyder at gudinnens kosmiske skjød ble oppfattet som kilden til all vegetasjon og også som livets vann.(ass; uterus-fostervann)

3. 6. Dyremotiver:

En løvinne vokter inngangen til helligdommen i det innerste av hulen i Les Troire Freres, Ariege, Frankrike*. I senere tider er løver voktere foran templer overalt i verden og er også i følge med gudinner i Sumer, Egypt, Anatolia, Kreta og i det romerske riket.

Hest: En tredjedel av alle dyrene som er malt på huleveggene er hester. Iblant er det tegnet inn en gren med spirer i den drektige hoppens mage.( Lascaux-hulen, Dordogne, Frankrike, 15000-12000 f. Kr.- Baring og Cashford, op. cit. s.31)

På gulvet i en hule i Pyreneene ble det malt en hoppe med tre egg og ny-måner i den runde magen. (Niaux, Ariege, Frankrike.- Gimbutas, op. cit. s. 213) I Gimbutas bok er maleriet tolket som en okse,- det er utelukket; det er en hest, med ører, man og lang hale.

Hesten ble stort sett borte i symbolske sammenhenger innenfor gudinnekult i Europa- men skikkelsen Medusa, blir fremstilt som halvt hest og halvt kvinne med Gorgon's hode i Hellas. (ibid. s. 341) I Neumanns skjema om utviklingen av det feminine prinsipp,-er hun en figur i kategorien fryktelig eller ond Mor.

Bison, hjortedyr og fjellgjeiter: Disse utgjør en stor del av dyrene som er malt på huleveggene. De er dyr med kraftige horn, stor styrke og stor fruktbarhet. Hulene i Pyreneene har malerier av bjørn, mammutter, ulv (ass.- hund.). I syd Spanias huler dominerer fjellgjeiter, hjortedyr og hester. Både gjeit og hjort fortsetter å være assosiert med gudinner fremover i tiden.

Bjørn og hjort,- blir i neolittisk tid fremstilt som "ur-mødre", symbolske fremstillinger av gudinnen som den store Mor.

Oksen: Oksen er knyttet til månen fra de tidligste tider. Hulemalerier og graveringer viser dette tydelig idet horn av kveg er fremstilt som ny-måner i senere paleolittisk tid flere steder i Spania og syd Frankrike. (15000-10000 f. Kr.) (ibid. s.280)

Pinnsvin og frosk: Den intime forbindelsen mellom pinnsvinet og uterus, i symbolismen for regenerasjon som en møter i tusener av år senere, synes å gå tilbake til tidlig paleolittisk tid. Tegninger av uterus og pinnsvin, eller hybrider av de to, er funnet som tegninger på hulevegger. (La Pileta, syd Spania, 10000 f. Kr. -ibid, s. 257)

Antropomorfe froske-figurer;- og froskekvinner utgjør graveringer på objekter av ben. (Hulen Trois Freres, syd Frankrike, ca. 12000 f. Kr.) ( ibid, s.251-6)

Shamaner : Enkelte antropomorfe figurer, halvt dyr med pels, halvt menn med fallos,- er gravert inn i hulevegger. Gimbutas kaller disse figurene "dyrenes hersker" eller shamaner ( ibid s. 175-179)

Av Baring og Cashford blir figurene i ekstatisk dans, tolket som shamaner. Jeg har noen bilder av disse nederst på sokkelen. *

Ifølge Baring og Cashford ble identiteten mellom dyr og mennesker brutt for kanskje 3 millioner år siden, da en ny måte å tenke,-satte menneskene utenfor resten av naturen.

"Perhaps in the rituals celebration in the caves the people could once again experience the

spontanity of the animal life within them that was sacrificed with the birth of consciousness, reflecting upon itself ". (ibid. s. 27)

I paleolittisk tid synes det som om dekorasjonen av hulene var så viktig for menneskene, at det er mulig at enkelte begavede kunstnere ble underholdt og fikk hjelp av stammen mens arbeidet ble utført. Kunstneren og shamanen var muligens den samme. (Leroi Gourhan, cit. i ibid, s.38)

Baring og Cashford foreslår en teori om shamanens rolle i det paleolittiske samfunn:

"--the painting is an ethical act: it honours the bond between human and

animal, and the bond of both with the whole. -Imagining ourselves into a world

where all life is interrelated, there is bloodguilt for taking the life of a 'brother', and

this has to be atoned for by careful ritual when human being and animal are part of the same unity. When an animal is killed, the ONE is wounded." (ibid. s. 2)

KAPITTEL IV

NEOLITTISK tid: (fra ca. 10000- 5500 f. Kr. )

Neolittisk tid etterfølges av kopperalderen (chalcolittisk tid) som varer til ca. 3500 år f. Kr. Da begynner bronsealderen som varer fra ca. 3500 f. Kr. til ca. 1250 f. Kr. Deretter følger jernalderen.

Denne inndelingen gjelder kulturene i det nære Østen,- i Spania begynner bronsealderen først rundt år 2000 f. Kr. og varer til ca. 700 f. Kr. (James M. Anderson, "An Archeological and Historical Guide", 1991, University of Calgary Press, London 1991)

I paleolittisk tid var menneskene jegere og samlere. I neolittisk tid begynte menneskene å dyrke jorden og holde husdyr. Dette gjorde at de ble bofaste og det oppstod små samfunn. Denne forandringen avspeiler seg i kunsten, med nye formgivinger og ikonografisk inhold,- som er inspirert av vegetasjonens års-syklus og forandringer av: tilblivelse, liv, vekst og død.

I denne sammenheng er Sir James Frazer's verk "The Goulden Bough", blitt en klassisk studie over døde og gjenoppståtte guder i tilknytning til jordbruks-kulturenes myter. (Frazer, Sir James G. "the Goulden Bough". Papermac, London 1987)

Meget av symbolismen hos de tidlige jordbrukerne er allikevel overtatt fra jegerne og fiskerne. Symbolske fremstillinger av fisk, slange, fuglen eller horn m. fl. er ikke nyoppfinnelser i neolittisk tid, men de har røtter i paleolittisk tid.

I den neolittiske tidsalder var levevilkårene lettere, klimaet hadde forandret seg, det var nå bedre tilgang på mat og det ser ut som om ethvert medlem av gruppen, med sans for å uttrykke sin visjon av livet, nå kunne gjøre dette i leire. Uttrykksformene er mange og den kunstneriske kvaliteten varierer,- sett med våre estetiske øyne,-men det ikonografiske innholdet er felles.

Symbolspråket som følger hulemaleriene i paleolittisk tid, fortsetter som graveringer og dekorasjoner på stener, figurer og kultobjekter i tusener av år fremover mot vår tidsregning.

De mest utrykksfulle levningene av den europeiske neolittiske kulturen er skulptur og keramiske arbeider. Disse er vitnesbyrd om forskjellige fasetter ved livet som ellers ville vært utilgjengelig for arkeologen og også for religionsforskeren. Skulptur og objekter gir et bilde av mytiske forestillinger, seremoniell påkledning, kult og religiøse riter. Vi møter de samme tegn og symboler som i paleolittisk tid,- nå som dekorasjon på keramiske objekter.

Marija Gimbutas deler inn symbolene i 4 grupper: 1) Livgivende; 2) Den fornyende og evige jord; 3) Død og regenerasjon ; 4) Kraft og utfoldelse.

4. 1. Symboler for det livgivende aspekt av gudinnen:

Visse symboler er relatert til fuglegudinnen, til vann og regn og antyder gudinnens livgivende aspekt. Denne første kategorien består av V'er (pubisk treangel), chevroner (kombinasjoner av V), zig-zag, M (vanntegn), meandere og vannfugler, fuglegudinnens bryster, brystformede amuletter, strømmer, firkanter fylt med parallelle linjer, gudinnens øyne, åpen munn eller nebb, fuglegudinnen som "giver av håndtverk", væren som fuglegudinnens hellige dyr, nett-motivet, tre paralelle linjer, tredobbling, vulva og fødsel, hjort og bjørn som ur-mødre og slangen.

Disse symbolene betyr: forvandling, fornyelse og livsenergien som beveger seg fra den ene dimensjon til den andre.Slangen kom til å stå for de dynamiske kreftene i vannene; over, under og rundt jorden - og fremstår senere i mange forskjellige mytologier som den kreative kilde eller opprinnelse til Universet. *

4.1.1 Fuglegudinnen:

I sitt aspekt som herskerinne over de øvre vann (regnet) og mediator mellom jord og himmel, ble gudinnen symbolsk fremstilt på hulevegger i paleolittisk tid som en antropomorf vannfugl med lang fallisk hals og store bryster. *

På sokkelen av skulpturen er vist fremstillinger av fuglegudinnen i det neolittiske Europa.

Hun har lang fallisk hals og fremtredende bryster. (Gimbutas, op. cit. s. 34-5) Fuglegudinnen ble fremstilt på forskjellige måter i tusener av år fremover: I det før-historiske Egypt som figur med reiste armer lik vinger, med bryster og hode med nebb. (Neumann, The Great Mother, bilde 26)*

I Boetia og på Kypros er det funnet keramiske fremstillinger av fuglegudinnen med og uten barn helt opp til 600 f. Kr. De er dekorert i lysende farger og med de samme symboler og tegn som figurer og objekter i neolittisk tid. (ibid s.122--Baring og Cashford, s. 67) *

Tradisjonen om den urgamle forbindelsen mellom gudinnen og fuglen kan følges gjennom de sumeriske, egyptiske, minoiske og greske sivilisasjonene og til kristendommens avvikende samfunn, som gnostikerne. (mere om dette senere under søylens bilder; Mesopotamia og Egypt etc.)

Fuglegudinnens symboler er synlig på alleslags redskaper for veving, spinning, metallurgi og på musikkinstrumenter. Trommer som var rituelle objekter, har fuglegudinnens symboler som ornamenter. (Gimbutas, op. cit. kap. 8). Langt fremover i tid ble hellenernes gudinne Athene tillagt oppfinnelser som leirgods, plogen, skipsbygging, stridsvognen, hestebissel, trompeten, fløyten og alleslags håndtverk. (ibid. s.67) Både Athene og Artemis er i mytene knyttet til i veving og spinning. (Baring og Cashford, s. 323) Minerva, den romerske Athene er assosiert med smedkunsten. (Gimbutas, op cit., s.69)

Både Athene og Artemis er fremstilt som fuglegudinner med vinger og slanger eller slange mønster. (Baring og Cashford, s. 333)

Væren er fuglegudinnens hellige kultdyr og er også assosiert med slangegudinnen fra ca. 7000 f. Kr. I Sumer er væren fremstilt i gudinnen Inannas hellige rosentre, livets tre og symboliserer kanskje Dumuzi. (Kongelige graver i Ur, 2500 f.Kr.) *

I Egypt er flere androgyne skaperguder fremstilt med værhoder. Solguden Khnum-Ra i nedre Egypt, er fremstilt med værhode -og hans konsort er gudinnen Hatmehit (lokal gudinne) Hun bærer en fisk på hodet og er både mor og hustru til Bi-neb-did. (lokalt navn for Khum-Ra). (Jung, op. cit. s.240)

Værhorn og halve vær-horn - "hook" (krok), trippel-spiraler og meandere er assosiert med slangen. Disse symbolene er ofte hogget eller risset inn på megalitiske steinblokker og gravstrukturer.*

Væren var et offerdyr i flere kulturer, assosiert med det livgivende aspekt og fruktbarhet,- særlig på vårparten april -mai. Den er fremdeles et levende symbol i folklore, der væren er tillagt magiske krefter som skal fremme velstand og lykke. (Gimbutas, op. cit. kap. 9)

Vi finner væren i forbindelse med forskjellige gudinner og guder.

I kristendommen knyttes væren til Kristus. Væren og værhorn ble symbol for Kristusskikkelsen. Værhorn sammen med et stort skjell er et utbredt motiv og finnes for eksempel som en frise over inngangspartiet til den moderne kirken "Parroquia Nuestra Señora del Carmen" i Fuengirola, Spania.

Assosiasjonen i denne kombinasjonen av symboler er tydelig: Adonis, gudinnen Afrodites sønn, guden for vegetasjonen og kornet og alt liv som vokser og dør, må miste sitt eget liv for at livet som helhet skal gjenoppstå og bestå ;--- Jesus, tolket som offerlammet, - er guden som må dø: "for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes men ha evig liv " (Joh. 3: 15-16)

De gamle mytene om guden som dør og gjenoppstår er blitt transformert og overført til en himmelsk dimensjon.

Døren og porten: Keramiske fremstillinger viser fuglegudinnen som døren eller porten-som det som lever og dør, må passere. På forsiden og baksiden av disse skulpturene er meanderen risset inn. (tolket av Gimbutas som det kosmiske vann, assosiasjon; fostervann)

Iblant, når gudinnen er fremstilt som fuglegudinne fremstår hun som det kar som er både labyrint og dør til en annen dimensjon. (ibid, s. 27) *

Bryster er assosiert med livgivende regn guddommelig næring : I paleolittisk tid ble enkelte stalagmitter i hulene malt med bryster. Neolittiske figuriner, vaser og krukker har ofte markerte bryster. *

De sumerske og de egyptiske store gudinnene er assosiert med vann og regn og gir næring av sine bryst. Nut, Hathor og Isis i Egypt er ofte fremstilt som himmelske kuer eller som livets tre idet de tilbyr livets vann av sine bryst. Melk, vann, sæd, regn og dugg ble forbundet med det livgivende aspekt av månen. I en sumerisk tradisjon ble gudinnen sett som himmelen og skyene tunge av regn og hennes bryster-som kuas jur. Ishtar ble kalt "All-Dewy-One" og blir fremstilt med en vannkrukke.*

I step onto the heavens, and the rain rains down;

I step onto the earth, and the grass and herbs sprout up.

(Thorkild Jacobsen, The Treasure of Darkness, pp.136-7, cit. i Baring and Cashford, s.194)

Også Maria er knyttet til regnet i tradisjonen som ligger til grunn for hennes tittel: "Virgen del Carmen", sjøfolkenes, tyrefekternes, forfatternes og poetenes beskytterinne i Spania.

Malerier fremstiller henne ofte idet hun gir bryst til barnet.

Strømmer av vann: Vannlinjer; vifteformet,- som vertikale eller horisontale linjer, er vanlige motiv i paleolittisk tid i forbindelse med hulemalerier eller ristninger av fuglegudinnen.

I neolittisk tid finner en disse symbolene på figurer og på vaser, kar og andre keramiske kult-objekter, som symboliserer gudinnen som '"Divine life source" eller "den guddommelige kilde for alt liv ".

Forbindelsen av vann-strømmer, - med øyne og bryster og gudinnens åpne munn,- peker på hennes rolle som "benevolent dispenser ", velvillig utdeler, -for å sikre liv, helse og overflod av næring. (Gimbutas, op. cit. s. 44)

Gudinnens øyne: Øyne er assosiert med "livets vann". Såkalte "Cupmarks"- skålgroper,- små uthulinger i store steiner, er iblant antropomorf fremstilt. Hullene er ofte omringet av enkle, dobble eller flere sirkler og er tydeligvis metaforer for øyne. Skålgropene fylles med vann når når det regner. En skålgrop er en miniatyr av en hellig brønn eller kilde.

Forbindelsen med helbredelse er tydelig idet vannet som er samlet fra slike steiner fremdeles ry for å fremme helbredelse av særlig øye-sykdommer i folkelig tro. (ibid, s. 61)

Megalittiske gravsteiner, innganger til graver og også gravgods, er iblant gravert med store øyne, kombinert med doble slange-spiraler. ( ibid, s.60) *

"Gudommelige øyne" møter en også i Sumer; so gudinnen Inannas øyne, på en inngang til hennes tempel. (3000 f. Kr.- Baring og Cashford, s. 195).*

Egypt: Solguden Ra's øyne, Horus øyne, eller Wedjat-øyet, "evighetens øye" som beskyttet mot alle slags ulykker.*

Øyne er også assosiert med solen og med uglegudinnen. (som jeg kommer tilbake til senere) En gudinne het Sulis i det romerske Britania.-(Romerne identifiserte henne som Minerva). Hun var beskytterinne for kunsten å helbrede og ble æret ved helsebringende kilder,- de varme badene AQUAE SULIS. De magisk helbredende øynene til denne gudinnen ble fremstilt som to soler. (Marija Gimbutas, op, cit. s.54-61.)

I kristendommen symboliserer øyet Gud som alt-seende og er også symbol for treenigheten *

Gudinnens åpne munn: Gudinnen blir iblant fremstilt som en antropomorf beholder med åpen munn. Også ovale steinobjekter kan ha et slags ansikt med åpen munn,- nese og øyne er antydet med streker. * Åpen munn eller nebb er et annet uttrykk for "den guddommelige kreative kilde". (ibid. s. 63-65)

Nettmotivet: Nettmotiv er funnet allerede i paleollitisk tid, på hulevegger sammen med andre vann- symboler. Det er knyttet til en "vann-kosmogoni ",- livets kilde og fødselen av mennesker, dyr og planter. Den nære forbindelsen mellom nett, det pubiske treangel, uterus og egget symboliserer: "an embryonic substance capable of giving life" (ibid. s. 81)

Egypt: Gudinnen Isis er fremstilt som livets tre med et nett-mønster på kjolen. (Neumann, The Great Goddess, s. 108)*

Kreta, Mykene og Boetia: Gudinnefigurer i keramikk, med og uten barnet, har nettmønsteret på kroppen som er fremstilt klokke-formet * (2900 til 700 f. Kr .-Gimbutas, s. 86)

Hellas: Et nett-mønster er tegnet på fuglen med spredte vinger og på fisken tegnet inn på gudinnen Artemis skjørt; (underkropp-skjød, sammen med andre vannsymboler og symboler for regenerasjon. (Gravurne, Thebes, sentral Grekenland, 700 -675 f. Kr.- ibid s. 259 ) og på flere andre bilder av henne. (Baring og Cashford, s. 323 , 325) *

Gudinnen Hera er fremstilt med nett-mønstret skjørt *

Vulva og fødsel: Abstraherte antropomorfe figurer fra paleolittisk tid har en prominent vulva og en lang fallisk hals. (Le Placard hulen, Frankrike !5000-13000 f. Kr.- ibid s. 231)

Vulvaer er iblant assosiert med frø og spirer og er et symbol for fruktbarhet som en finner i overalt i pre-historien og i neolittisk tid. En stor eggformed steinskulptur har en vulva gravert på en side.* Den var plassert på et steinalter. (Lepenski Vir, Yugoslavia 6000 f. Kr.-ibid, s. 98)

I passagegravenes helligdommer i Gavrinis, Brittania, -er store steiner dekket med vertikale søyler av konsentriske buer som stråler ut av en vulva åpning. Forhøyningene på disse buene på midtsøylen er omphali. Denne forhøyningen representerer antakelig: "gudinnens generative kraft ". (Gavrinis, Morbihan gulf, Brittany, 4000-3500 f. Kr.- ibid, s. 225)* (bilde på sokkelens bakside)

Eksponert vulva og figurer i fødestilling: Slike fremstillinger av gudinnen er å finne på huleveggene fra paleolittisk tid og i de fleste landområder av Old Europe. Figurene stopper iblant ved hoftene, eller vulva er kombinert med brystene, slik at de utgjør et samlet symbol. (Kypros, 3000 f. Kr. ibid, kap.12)

4. 1. 2 Slangen:

Underjordiske sjøer, kilder, elver, innsjøer og hav ble fremstilt som slangen. Slangen beveger seg i en bølgeform både under jorden, på jorden og i vannet og den skifter skinn. Slangen ble et symbol for både liv, død og regenerasjon; assosiert med både sol og måne, lys og mørke, det gode og det onde etc. Den ble assosiert med det udifferensierte og har androgyn symbolverdi.

Bildet av slangen som har halen i munnen og slik former en sluttet cirkel (Uroboros) - representerer i mange kulturer myten om ur-vannet som omslutter jorden. Disse ur-vann er utgangspunktet for mange skapelsesmyter over hele kloden. Det opprinnelige vann er da den opprinnelige enhet som fremdeles ikke er differensiert.

Slangemønster er som nevnt tidligere funnet på objekter i graver fra paleolittisk tid, som symbol for "gudinnen for død og gjenfødsel ". Over 15000 år senere, er keramiske skulpturer av slangegudinnen med og uten barn fremstilt i Boetia og på Kypros.

Skulpturene er dekorert med det samme tegn og symbolspråket som en finner i neolittisk tid. * (Gimbutas, op. cit. s.133) ( Neumann, the Great Goddess, s. 55-58) Neumann kategoriserer slike fremstillinger av mor og barn som "positive elementary characters".

Innenfor kristendommen ble slangens mørke aspekt oppfattet som fristeren eller djevelen og assosiert med dragen, arvesynden og det seksuelle. En assosiasjon av slange / drage,-

hav / monster finner en før dette i det Gamle Testamente - der JHWH nedkjemper Leviathan. (Esai. 27:1)

Denne historien kan ha sine røtter i Babylon. Hettittene hadde dragen som symbol for det onde. En myte "Slaying the dragon" handler om kampen mellom det gode og det onde og seieren over det onde som bringer tilbake guden og dermed landets fruktbarhet.( Dictionary of Religions. John R. Hinnels, Penguin Books, London 1984, s. 150)

Det babylonske skapelses-eposet, "Enuma elish",- vil jeg omtale senere.

Vi møter "dragedreperne" både i myter og billedlig fremstilt; i gresk mytologi, (Zeus, Apollo) -- som engelen Mikael i kamp mot dragen Lucifer i kristendommens myter og flere av de kristne martyrer og helgener blir fremstilt som dragedrepere. Disse kan være både mannlige og kvinnelige. Maria er ofte fremstilt idet hun trår slangen / dragen under sin fot. Da er jomfruen teologisk tenkt som den andre Eva, hun som retter opp syndefallet som den første Eva ifølge teologiske tolkninger av I. Mos: 2, ble årsak til.

Hjort og bjørn blir fremstilt som '"ur-mødre". Gimbutas skriver:

"The birth-giving Goddess's mysterious ties with the deer and bear is evidenced in prehistory and recorded in history" (Gimbutas, op. cit. s.113)

Spor etter kult til hjortegudinnen er funnet flere steder i Tyskland (nær Hamburg, 20000-12000 f. Kr.) og i Spania. (El Juyo, øst for Altamira, 14000 f. Kr.) I neolittisk tid er zoomorfiske kultvaser og andre keramiske kultobjekter,- formet som hjortedyr og bjørn. Figurene er dekket med vannsymboler. (Gimbutas, op. cit. s. 114-19)

I Hellas er er gudinnen Artemis assosiert med både bjørnen og hjorten i legender og også fremstilt med hjorter,- som dyrenes herskerinne .

(mere om dette under Sokkelens bilder; Hellas) På sokkelen av skulpturen er et bilde av en neolittisk bjørnegudinne med unge.* (ibid, s.117) På søylen er bilder fra relieffet fra templet Al'Ubaid med hjort og fugl og av Artemis med hjorter.**

4.2 Den evige fornyende jord:

Den gravide moder jord : Mange figurer i neolittisk tid og tidligere, fremstiller en fyldig kvinneskikkelse som peker eller holder hendene på sin store runde mage. Tegn og symboler som er malt eller risset inn på disse figurene i neolittisk tid er: Treangler med punkt- eller dobbel- spiraler på vulva og lozenger på hoftene og baken. Ofte er den gravide gudinnen fremstilt sittende på en stol. *

Lozenger og treangler med punkt i midten er symbol for fruktbarhet og er skjematiserte fremstillinger av vulva med frøet inne i gudinnens skjød eller åker. (Gimbutas, op. cit. s. 145) En finner slike fremstillinger på segl og på frescoer i Catal Hüyük's helligdommer og andre steder i det neolittiske Europa. (Gimbutas, op. cit. s. 145)

Graven som skjød: Hulen eller graven er modergudinnens skjød eller livmor, dit hun tok imot de døde og derfra ble de født på nytt. (I Neumanns fremstilling: "The Great Round" )

I den neolittiske tidsalder ble det bygget store stein-anlegg, fellesgraver og enkeltgraver i flere varianter. De ble formet som kunstige huler eller formet som den gravide gudinnens kropp i opptil 40 m. høye hauger i landskapet. (Silbury Hill, Wiltshire, tempelgrav,4600 f. Kr.-Baring og Cashford s. 99) (Gimbutas, op. cit.148-159)*

Graven som egget: Graver ble formet som egg. Denne symbolikken er tydelig særlig i middelhavs-området der egg-formede graver ble hogget inn i fjellvegger.

Megalittiske graver: Andre enorme, labyrintiske, underjordiske, egg-formede helligdommer,- kan ligge under et lag av 30 fot med stein. De utgjør en samling av eggformede gravkamre som er forbundet med hverandre gjennom trapper og ganger. Der var også to store cisterner for å samle vann .(Hypogeum, Hal Saflieni, Malta -Baring og Cashford, s.102

Vase, kar og urne: Vasen og karet blir i neolittisk tid symbol på moderens skjød, hvorfra det livgivende vannet strømmer ut. Urne for de dødes knokler - ble ofte utformet som kvinnekropp. Disse urnene ble dekorert med forskjellige tegn og symboler for regenerasjon. De døde kroppene ble renset for kjøtt, bare de hvite benene ble begravet. Etter at skikken med å brenne de døde ble introdusert i mellom-Europa, representerer urne for den dødes aske,- det samme: -modergudinnens livmor hvorav alt liv oppstår på nytt. (For eksempel: En eggformet amphora som er funnet i en grav med scener av regenerasjon. Thebes, sentral Grekenland, 700-675 f. Kr.-ibid, s. 259)

I Egypt representerer sarkofagen gudinnen Nut's kropp.

Sumer: Ziguraten i Sumer og Pyramiden i Egypt var også graver og har samme symbolske verdi i dette tankesystemet; -de representerer modergudinnens skjød.

Den hule helligdommen under templet, underverdenen, symboliserte gudinnen Inannas skjød, der prosessen med nedbrytning og regenerasjon mirakuløst fant sted; "where the sacrificed god rested during his wintersleep 'in the mountain' ". (Baring og Cashfield, The Myth of the Goddess, s.185)

Fordobling av symboler: Fordobling av symboler på hofter og bakdeler av antropomorfe, androgyne figurer (Ungarn, 4600 f. Kr.) og doble spiraler og andre symboler for fruktbarhet på baken av kvinne-figurer i keramikk, er vanlige motiver på kultgjenstander (Bulgaria, 5000-4500 f. K.r.) To fallosskulpturer står i en tempel nisje på Malta (Tarxien, Malta, tidlig 3000 f. Kr.)

Fordobling av frø, planter eller dyr på segl, er funnet i graver på Kreta (tholos thombs, midten av minoisk periode, Kreta, 2000 f. K.r.) og representerer ifølge Gimbutas 'The power of two''', - en forsterkning av symbolikken. (Gimbutas, op. cit. kap. 16)

Fordobling av gudinnefigurer: Den eldste fremstillingen av en dobbeltgudinne stammer fra senere paleolittisk tid. (ca. 25000 f. Kr.) Den er et relieff, fremstilt som en oval form, som inneholder en kropp, armer og bein går i ett, store bryster, mage og hofter felles ,-og med et rundt hode på hver ende av ovalen. (ibid, s.172)*

Torsoer bestående av to kvinnehoder på en kropp, -en dobbeltgudinne- finner en fra

(ca. 5600 f. Kr.) og fremover i tid. (Catal Huyuk, Anatolia. Baring og Cashford, op. cit. s. 84) *

Livets søyle / fallos og vulva: Ofte kombineres maskuline og feminine karakteristika til androgyne figurer, som likevel forblir essensiellt feminine. Figurene er derfor ikke en sammenblanding av to kjønn, men representerer mere en forsterkning av det feminine med livskraften i fallos, ifølge Gimbutas. (Bayern, 22000 f. Kr.) -(Italia 20000 f. Kr.) -(Frankrike 15000-13000 f. Kr.) -(Ungarn, 5600-5300 f. Kr.)-(Kypros, 3000 f. Kr.) (ibid. s.230- 232) *

Grisen: Grisen representerer den gravide gudinnen og er hennes hellige dyr. Gudinnen for vegetasjon blir fremstilt med grisehode. (Terracotta-skulptur med gravering av meander. Romania, 4500 f.K. for eksempel. En tidlig figur med grisehode er muligens en forgjenger av den egyptiske Isis. (Baring og Cashford, op. cit. s. 69)*

I Grekenland var grisen et offerdyr under høstfesten Thesmophoria (Til ære for Demeter) og i de Eleusiske mysterier.

4. 3. Død og regenerasjon:

Gimbutas kaller figurer funnet i graver "Stiff White Lady'': Slike stereotypiske figurer er funnet allerede i paleollitisk tid som skjematiske fremstillinger utført i ben, elfenben og av reindyrhorn. De fortsetter å bli funnet i graver i mange kulturer. Disse forenklede skulpturene kan være langstrakte eller ganske rund og stiv, med armene tett inntil kroppen og beina tett sammen, og med vulva antydet. (regenerasjon)

Andre typer "stiv hvit dame" er rullesteiner som er enkelt formet til ovale figurer eller abstraherte runde figurer med armene tett langs siden, uten føtter. (Sardinia, midten av 5000 f.Kr).

'"Stiv hvit dame" kan også ha en slags korsform (Sardinia, slutten av 5000 f. Kr.) eller være langstrakte tynne figurer (Spania, 3000 f. Kr.)

Også gravstener kan ha feminin form. Neumann presenterer en slik gravsten fra det før-historiske Umbria og gravert med symboler av dyr, værhorn og sol / måne og stjerne som to øyne. En annen stjerne er på magesenteret. ( Sol, måne og aften og morgenstjernen Sirius / Venus. (Bolognia, Italia. -Erich Neumann, The Great Mother, s. 127) .

4. 3. 1 . Dyresymbolikk:

Gribben: Gudinnen som "bringer av død" er muligens allerede malt på hulevegger i paleolittisk tid, som gribb. Særlig fremtredende er gribbene på frescomaleriene i Catal Hüyük's helligdommer. ( frise på sokkelen av skulpturen; Catal Hüyük.)

Gribben og gudinnestatuetter av typen "stiv hvit dame", finner en i forbindelse med gravskikker gjennom tusener av år. De symboliserer gudinnen i sitt aspekt som døden. Objekter i forbindelse med begravelseser ble sprinklet med rød oker, symbol for det livgivende blodet og for regenerasjon. Liv og død ble tydeligvis oppfattet som naturlige faser i en evig cyklus. ( Marija Gimbutas, The Language of the Goddess, kap. 18, Symbols of Death)

Ugleguddinnen: De tidligste graveringer av tre små ugler er hittil funnet i en hule fra senere paleolittisk tid. (Gallery of Owls, Les Trois Freres, Ariege, Frankrike, 13000 f. Kr.)

I Syria og Jordan ble uglegudinnen funnet som små stein eller terracottefiguriner i graver. (ca. 8000-6500 f.K.)

I Spania ble uglegudinnen malt på miniatyrvaser som er funnet i megalittiske gravsteder. Uglegudinnen er også fremstilt som sylinderformede figurer i bein, marmor, keramikk, med dekorasjon av store runde øyne og andre symboler.*

Ugleformede urner med bryster og vulva og urner med dekorasjoner av symboler for regenerasjon er tradisjon i hele Europa og Anatolia i tusener av år. (ibid, kap.18, s.191) I Neumann's skjema tilhører disse kategorien: positive elementary character. (Neumann, op. cit. s. 131) I Mesopotamia ble Inanna / Ishtar begge kalt "Divine lady Owl"- (Nin-ninna og Kilili).

Et terracottarelieff fra Sumer (Burney Relief, ca. 2300-2000 f. Kr.) - viser uglegudinnen stående på to liggende løvinner (en løve med to overkropper?)- to ugler flankerer løvene og henne. Hun løfter armene i en gest av åpenbaring og holder ringen som symboliserer evig liv i begge hender. *Neumann identifiserer henne som Lilith, og "Lady of the Beast's". (Neumann, The Great Mother, s.126) Figuren kan forestille Inanna / Ishtar i sitt aspekt som dødsgudinne,- Ereshkigal. (Baring og Cashford, s. 217)

Den samme ringen finner vi også i Egypt, der Isis holder ringen for evig liv, idet hun kneler på sarkofagen til Amenhotep II. i Kongenes Dal. (1427-1401). (ibid, s.250)

I det mykenske Grekenland er uglegudinnen representert i skulpturer av gull funnet i graver. (ca. 1500 f.Kr.) Terrakotta figuriner av uglegudinnen er funnet på Kypros (1400-1300 f.K.r.) (Gimbutas, op. cit. s.190)

I jødisk mytologi overtar Lilith det mørke aspekt, hun som tar tilbake livet,- i forhold til Eva som er mor til alle mennesker. Ifølge en legende fra ca. 9. eller 10 århundre, skal Lilith ha vært Adams første hustru, laget av jorden. "..this was Lilith, who irritaded the Lord of Creation by demanding equal rights". Lilith argumenterer med Herren og forandrer seg deretter til en demonisk figur. (Gershom Scholem, On the Kabbalah and its Symbolism, s.163. Schokken Books, New York, 1965)

I Kabbalah, jødisk mystisisme- dukker Lilith opp som dronning over demonene, som prøver å stjele sæd fra mannen til sine egne formål; å lage kropper for demoner. (ibid, s. 154-156)

Fugler som gjøken, hauken og duen er også assosiert med død og regenerasjon.

De egyptiske gudinnene Isis og Nephtys blir fremstilt som to små haukefugler som sørger på hver sin ende av den dødes mumie. Denne delen av Osiris myten, der gudinnene har samlet delene av den døde Osiris som den onde broren Seth på nytt har drept og lemlestet, - og der de sørger over mumien av Osiris, - ble en intergrert del av egyptiske begravelsesriter. (Richard Patrick, Egyptian Mythology, Octopus books, London 1972, s.35)

Hellas: I Homers skrifter forvandler både Athene og Hera seg til duer. (Gimbutas, op. cit. s.195)

Gjøken er en av inkarnasjonene av den baltiske gudinnen Lamina (skjebne) og den polske gudinnen Ziva ( "Life -giving Goddess of Spring" - Gimbutas, op. cit. s.195)

Villsvinet: Som åtsel-eter assosieres dette dyret med død og regenerasjon. Et hulemaleri i Altamira -grotten, Spania, viser villsvin (senere paleolittisk tid). Skikken med å plassere kjevebenet av et villsvin i graver er urgammel. På Karmel fjellet i Israel ble det under utgravninger funnet en gravplass fra neandertal- menneskets tid, der et stort kjeveben av et villsvin var plassert i høyre hånd av en av de mannlige voksne. (Campbell 1938: 51. fig.71- ibid, s.196) Denne praksis er en av de tidligste manifestasjoner av et ritual, (100000-40000 f.Kr.)

Det er først langt senere i det nære Østen og i mytologien i Europa; at villsvinet blir tydelig assosiert med døden, idet villsvinet dreper vegetasjonsguden eller på en eller annen måte er innblandet i hans død. For eksempel: Den egyptiske Osiris, gudinnen Isis bror / konsort;-Tammuz, Ishtars sønn / elsker i Babylonia;- den greske Adonis, Afrodites elsker; -Attis, gudinnen Cybeles sønn / elsker.(Gimbutas, The Language of the Goddess, s.195)

Gjeitebukk: Fruktbarhet:- livsstimulerende.

Gjeiter som parer seg ved livets tre og andre samleiescener, er motiv på minoiske segl (2000 f. Kr. ibid, kap. 20) og oljelamper funnet i graver i den gresk / romerske kulturen. (100 e. K.r. Cadiz, Spania). Motivet representerer det livsstimulerende aspekt. *

Iblant blir den sumeriske gudinnens konsort fremstilt som gjeit,-som vanligvis er guden Enkis hellige dyr i Sumer.* Et relieff på lokket av et elfenbensskrin viser den kanaanittiske modergudinnen Asherah (gudenes mor) flankert av to gjeiter. Hun holder kornaks i hendene. *

Væren og gjeitebukk spiller en stor rolle i soningsoffer-ritualer i det nære Orienten.

I Israel ble en "syndebukk" (Azaels bukk) symbolsk lastet med folkets synder og sendt ut i ørkenen, slik at folket kunne starte på nytt, skyldfri i Yahweh's åsyn. Både oksen, bukken og væren var offerdyr i Israel og ble slaktet som syndoffer og brennoffer i forsoningsritualer mellom øverstepresten og GUD og folket og GUD. (Geo Widengren. Religionens verden, Svenska Kyrkans Förlag, Stockholm, 1953 s. 222)

I gresk religion er gjeitebukken, Afrodites spesielle dyr. Afrodite, født av havet,- herskerinne over himmel og jord og mediator mellom dem,- er en meget gammel gudinne som kom fra Kypros og før det fra Mesopotamia. Andre av hennes dyr er delfin, gås, svane og duen. (Baring og Cashford, The Myth of the Goddess, s. 357) *

4. 3. 2 Egget:

"The symbolism of the egg bears not so much upon birth as upon rebirth modeled on the repeated creation of the World". ( Eliade, Birth and Rebirth, 1958, s. 414 - Gimbutas, op. cit. s. 213) Gimbutas skriver:

"In sum, prehistoric art reveals that the egg in the old European belief system stands for becoming, regeneration, and recreation". (ibid. s. 218)

Egg-motivet sammen med symboler for tilblivelse som: X, spiral og kors, slange mønster og vannlinjer,- er dekorasjoner på gravgods, vaser, urner og rituelle objekter. Det er flere kategorier av egg-symbolikk som kan bli rekonstruert gjennom observasjon av de symboler som egg er assosiert med; I) Fugler som bærer det kosmiske egg; 2) Egg som er knyttet til vann og oksen som "liv stimulerende"; 3) Egg som er assosiert med symboler for tilblivelse; spiraler, ny-måner, horn, virvler, kors, X'er, slanger og planter som spirer opp.( ibid, s. 213-18)..

Skaper-guddommer i Hellas og Egypt ble assosiert med det kosmiske egg (Mere om det kosmiske egg i avsnitt om Egypt og Hellas, i forhold til bilder på søylen.).

4. 3. 3 Livets tre:

På et relieff fra Sumer, sitter gudinnen og guden på hver sin side av livets tre. Slangen reiser seg bak gudinnens rygg. (sylindersegl, ca. 2500 f. Kr. - Baring og Cashford, s. 212) *

Sylindersegl viser gudinnen med barnet med livets tre bak seg. (Sumer, 2300-2000 f. Kr. -ibid, s. 191) Gudinnen på Kreta er fremstilt dansende med dobbeltøksen, livets tre, en ung gud, sommerfugl og den hellige knuten.* (relieff på mykensk ring , funnet i en grav i Tholos,

(1450 f. Kr. ibid, s.136) I Syria står en kvinnelig (androgyn?) kjerub ved livets tre, som er symbolisert ved palmetreet. Kvinnelige kjeruber med vinger vokter livets tre på et assyrisk relieff. (Assurnasirpal II's. Palass, 900 f. Kr .- ibid s. 451) *

Egypt: I myten om Isis og Osiris i Egypt er erika-treet som omsluttet Osiris kiste, et symbol på livets tre. * Flere gudinner i Egypt ble fremstilt som livets tre,- Hathor, Isis og Nut. *

I det Gamle Testamentes 2. skapelsesberetning, finner vi livets tre sammen med kunnskapens tre i Edens hage. (I. Mos.2: 9). I den kristne ikonografien blir Kristus iblant fremstilt som "livets tre" og er da den 2. Adam,- som retter opp "syndefallet", som den 1. Adam gjorde seg skyldig i, ved å overskride "Herrens" forbud mot å ete av eplene på kunnskapens tre. (1. Mos. 2: 16-17) Korset er da fremstilt som et levende tre, med spirer, blader og blomster.(ikke bilde på søylen). Dette livets tre er da et håp om evig liv - i mosetning til døden som kom inn i menneskets liv som konsekvens av syndefallet.

Livets tre og livets søyle: Det er mulig at livets tre allerede er representert på hulemalerier , som for eksempell en kvist med spirer i magen av en drektig hoppe. (Dordogne, Frankrike, 15000-12000 f. Kr.- ibid. fig. 28, s. 31) Marija Gimbutas skriver:

"In the philosophical system of Old Europe, the life columb was regarded as an embodiment of the mysterious life force, the link between nonbeing and being. This nuclear life force was believed to be inherent in the egg, snake, water, and the body of the Goddess- specifically her womb-which is actualized in cave, underground crypt, or megalithic structure."( Gimbutas, op. cit. s.221)

I neolittisk tid er livets tre eller livets søyle (fallos) et vanlig motiv på keramiske kultgjenstander; krukker og kar som er funnet i graver eller i huler der det har vært utført offer-ritualer etc.

Livets søyle er ofte fremstilt sammen med egg, spiraler og andre symboler for tilblivelse,- som motiver på forskjellige rituelle objekter.*

På megalittiske steinstrukturer i graver som var formet som vom,- i England, Irland, Spania og i templene på Malta,- er livets søyle gravert inn, sammen med andre symboler for energi, livskraft, tilblivelse og regenerasjon. * (Gimbutas, kap.20)

Fornyelsens skip: Graveringer av seremonielle skip er kjent fra Brittania og Irland, fra megalittiske graver, templer på Malta og graver i Cykladene og også fra helleristninger i Skandinavia. At skip ble gravert på veggene i det innerste av graven er nok til å assosiere dem med kulten av de døde. Iblant er livets tre plassert i skipet, noen ganger er en fisk tegnet inn på forstavnen.(Cycladene, 3000 f. Kr.)

På vasemalerier fra Egypt er skipene tegnet med planter, dyr og mennesker. Kvinnene har oppreiste armer, menn er fremstilt med fallos, ombord er også dyr med horn, vær? Flere vær går i prosesjon mellom skipene og også flamingoer. Vann-linjer, parallelle og i halvsirkler (nymåner - bryster ?) rammer inn skipene. (ca. 4000 f. Kr. - Neumann, op. cit. s.115) Bilder nederst på søylen. *

På de skandinaviske helleristningene av skip,- som er fremstilt meget senere (ca. 1500 f. Kr.) kan en se dragehode, hjort, elg og kanskje svane eller and på forstavnen. *

Livets tre eller solhjulet er forbundet med disse skipene og også figurer; dansere, akrobater, falliske figurer med lur eller øks, figurer med oppreiste armer og scener som forstiller "sakralt bryllup". (Gimbutas, op. cit. s.249)

Et skip med disse elementene har en liten gudinne midt i skipet, hun holder venstre hånd på høyre bryst, mens hun med høyre hånd holder en slange som bukter seg. (Fårdal, Danmark, bronsealder) Den lille gudinnen er kanskje fruktbarhetsgudinnen Nerthus.* Disse skipene representerer muligens gjengivelser av kultbåter, farkoster som ble ført omkring ved bronsealderens religiøse fester. Rituell praksis var antakelig knyttet til ideen om naturens fornyelse ved vinter-solhverv og i forbindelse med død. Den indo-europeiske innflytelsen er tydelig med "solhjulet " og menn med øks.

De erobrerstammer som bredte seg ut i Skandinavia syd og østfra,- blir vanligvis kalt båtøks eller stridsøksfolket. De begravde sine døde i flatmarksgraver, enkeltgraver der den døde ble lagt ned i sammenkrøpen stilling med øksen ved siden av seg. Hesten var offerdyr og solen ble den følgende tidsalderens spesielle kjennemerke. (Folke Strøm, Nordisk Hedendom, Akademiförlaget, Arlöv 1985, s.16- 54)

Den regenerative vulva: Treanglet er symbol for den regenerative vulva

Gudinnen kropp blir ofte fremstilt som timeglass; - som to motstilte treangler som møtes i spissene. Iblant har slike figurer fugleklør, store insekt-øyne og antenner- og er da representasjoner av gudinnen som rovfugl; fuglegudinnen i sitt aspekt som døden, men også som gudinne for regenerasjon. (ass. med sommerfugl og bie) (Jaen, Spania,4000 f. Kr.- Gimbutas, op. cit. s. 236) *

Iblant er slike timeglass-formede figurer tegnet med oppreiste armer som i en gest av åpenbaring eller (dans ?) (Bulgaria, 4500 f. Kr.) (scener fra en sarkofag, sen mykensk, Tanagra, Thebes, Boeotia, Tomb 22; 1400 f. Kr.) Lignende timeglass-formede figurer er funnet i Ukraina, 3800-3600 f. Kr., Ungarn og Sicilia etc. Noen ganger har slike figurer også vinger. (Sesklo, 6000 f. Kr.- ibid, s. 239-245).*

4. 4. 3 Fiskegudinnen:

Den neolittiske store gudinnen blir også fremstilt som "fiskegudinnen". Som en antropomorf blanding av fisk og menneske, assosiert med formen av egget og kvinnens livmor, ble fiskegudinnen et bilde som symboliserte både fruktbarhet og gjenfødelse.

Store steiner med fiskeansikter,- med labyrintmønster og vannsymboler gravert inn,- ble funnet i Yugoslavia (Lepenski Vir, 6000 f. Kr.) 54 røde kalkstens skulpturer var plassert på de rødlige kalkstens gulvene øverst oppe ved alterne, -som var formet som vulva -uterus. De fleste av dem er dobbelt så store som et menneskehode og formet av naturlige, egg-formede rullesteiner. Noen er uten dekorasjoner, andre er gravert med symboler som chevron og zig zag og 15 av dem har halvt menneskelige, halvt fiskelignende trekk.

Fiskegudinnen med fugleføtter med klør, vulva og antydning til bryster, utgjør den herskende guddom i Lepenski Vir, dette helligsted ved elven Danube,- som var knyttet til begravelses-ritualer.

I Hypogeum på Malta var en fisk, modellert i leire plassert på en miniatyr-plattform i likhet med de berømte figurene av "Sleeping Ladies". Ved Buggiba, et tempel i Tarxien, Malta, var en fisk gravert på en altersten.

Fisk og uterus-motiver er ofte assosiert med horn, sommerfugler, planter og skjell- som alle er symboler som antyder fornyede livskrefter i dødsøyeblikket. (Gimbutas, s. 263)

Fisk - uterus symbolikken fortsetter i senere tider, der den er knyttet til dekorasjoner på minoiske kultvaser og malerier på sarkofager.

Froskegudinnen: Froskekvinnen er kanskje å finne allerede i senere paleolittisk tid, tegnet på hulevegger i Frankrike.(15000-12000 f. Kr. - ibid, s.251) Figurer av frosk med eksponert vulva er vanlig i neolittisk symbolbruk og peker på den livgivende, regenererende og transformerende gudinnen. En finner fremstillinger i keramikk (Vinca-kulturen, 1. halvdel av 5000 f. Kr. - ibid, s. 252) og som amulett i sort sten (Thessaly, 6300 f. Kr.) *

Froskegudinnen er representert som skulptur på en tempelvegg i Catal Hüyük, Anatolia (midten av 7000 f. Kr - ibid s. 253) Frosk eller padde er malt på en amphora fra Phaistos, Kreta. (tidlig 2000 f. Kr.- ibid, s.253)

I det 19.århundre e. Kr. er det funnet votivgjenstander formet som frosk / padde- kvinne- vulva, - som gave til Maria. (Østerrike, Andeks klosteret, (ibid, s.254)

Oksen: Oksen hadde allerede en prominent plass i hule-malerier i paleolittisk tid. Etterhvert som folkegrupper gikk over fra å føre en nomadisk tilværelse til å bli fastboende, blir horn og bucrania (okseskalle med horn), oksefigurer og tauromorfiske vaser å finne overalt i kunsten, i det nære Østen og Old Europe. Miniatur bucrania i brent leire, er kjent fra tidlige boplasser i Iran. (8000 f. Kr.- Gimbutas, s267-71) I Catal Hüyük, Anatolia, er helligdommene dominert av oksen og oksehoder.

Hvorfor er bukranium så fremtredende blant symbolene for tilblivelse og så nært knyttet til forestillingene om gudinnen? Dorothy Cameron har levert en teori som er meget interessant, og jeg har forsøkt å gjengi den i bilder på trappetrinnet på sokkelen.

Nøkkelen til å forstå disse spørsmål synes å ligge i den usedvanlige likhet mellom det kvinnelige uterus og de fallopiske rørene -med hodet og oksens horn. Denne likhet kan menneskene ha oppdaget under spesielle begravelsesskikker, der de fjernet kjøttet, - bare de hvite knoklene ble begravet. (Dorothy Cameron, Symbols of Birth and Death in the Neolithic Era.1881. a: 4,5.- cit. ibid s. 265-66)

Både oksen og væren blir assosiert med forskjellige guder og var de fremste offerdyr i mange kulturer. Bildet av oksen var meget viktig i sumersk mytologi som i alle kulturene rundt middelhavet og i det nære Østen. Gudene Dumuzi og Tammuz, brødre, ektefeller eller sønner av Inanna og Ishtar blir gjentatte ganger kalt "The Bull of Heaven"- 'himmelens okse', i mytene, og assosieres med regn.

Mange figurer i leire som er funnet i neolittisk tid, forestiller terrakottahoder av okser og oksemasker. Disse kan ha vært brukt i vårfestivaler. Et menneskelig hode plassert på en okses kropp synes å uttrykke; kraft og virilitet, kombinert med menneskets visdom.

Den greske Dionysos er en før-indoeuropeisk gud, meget gammel til tross for hans sammensatte navn. (Dio-nysos, gud av Nysa eller Nysai) Han var en okse-gud, gud for den årlige fornyelse av naturen, breddfull av virilitet og særlig dyrket av kvinner. Hans kult er kjent i Hellas fra templer, skulpturer av fallos og beskrivelser av prosesjoner som bærer store fallos, så sent som: (2. århundre f. Kr.) I de orfiske mysterier, - bakkanaliske / dionysiske fester - spiste tilhengerne det råe kjøttet av oksen. Å mime oksebrøl skal ha inngått i ritualet til Dionysos i Trakia. Kvinner som dyrket Dionysos Laphustios, ikledde seg horn som en imitasjon av guden, idet man forestilte seg denne med oksehode. (Marija Gimbutas, Goddesses and Gods of old Europe, s. 220 -227.)

Okse, bie og sommerfugl: Forbindelsen mellom insekter og oksen som offerdyr og det nye liv, dukker opp igjen i romersk tid hos Ovid, Vergil og Porphyry. (Ransom, 1937: 107-14)

"The moon (Artemis) whose province it was to bring to birth, they (the ancients) called Melissa (bee) because the moon beeing a bull and its ascension the bull,

bees are begotten of bulls and souls that pass to the earth are bull-begotten".

(Porphyry, De ant. nym.: 18,- cit. Gimbutas, The Language of the Goddess, 270-71)

En møter oksen som offerdyr i forbindelse med de fleste gudinnene i middelhavslandene, helt opp til tyrefektninger til ære for "La Virgen" i Spania. (mere om dette senere).

Sommerfugl og bie, er noen av de eldste bilder for transformasjon. Den jordbundne larven blir til den vakre vingede sommerfuglen som flyr avsted. Bien, lik alle andre insekter som spinner kokonger eller vever nett, ble et symbol for de mirakuløse sammenhenger i alt liv. De intrikate cellulære strukturer som frembringer den gyldne essens honning, ble et bilde på den usynlige natur som relaterer alle ting til hverandre i et ordnet harmonisk mønster. (for eksempel som mønster på frescoene i Catal Hüyük, Anatolia, 6000 f. Kr.) Honning ble gudenes nektar flere tusener år senere i gresk mytologi. (ibid. kap. 24)

Haren: Det er mulig å tolke en tegning på huleveggen i La Pileta, Spania som en antropomorf hare. (23000 f. Kr.) Den er fremstilt som i dans, lik andre zoomorfe og antropomorfe figurer som er tolket som shamaner. Haren skifter pels, vinter og vår. Lik slangen som skifter skinn, ble den et symbol for fornyelse og nytt liv.

Haren er tegnet inn sammen med en fugl på et cylindersegl der modergudinnen sitter med barnet på fanget. (Sumer, 2300-200 f. Kr.- Baring og Cashfield, op. cit. s.191) *

Haren er også å finne på en begravelsesurne sammen med mange andre symboler for død og regenerasjon. (Thebes. 700-675 f. Kr. - Gimbutas, The Language of the Goddess, s. 259)

Haren ble assosiert med månen i oldtidens Egypt. (Hans Biedermann, Symbol Leksikon, Cappelens forlag, Oslo 1994)

Påske haren sammen med egget spilte en betydelig rolle i den sentral-europeiske vårfeiringen i eldre tider. Haren er fremdeles et symbol for gjenfødelse og fornyelse og sammen med egget; et kjent symbol i vår feiring av påsken.

Jeg har tatt med haren i eggformen som jeg har modellert inn på modergudinnens mage, kvinneskikkelsen på skulpturen.*

Gudinnens symboler for regenerasjon eller fornyelse, som slangen, egget, haren, sommerfuglen, bien, fugl med flere, kan en oppdage billedlig fremstilt på en reise gjennom tusener av år og gjennom mange kulturer. Mange av de gamle symbolene finner en fremdeles i folklore i mange land og endel av de gamle symboler og tradisjoner har overlevet i kristendommens feiring av jul og påske: treet med pynt, egget og haren,- i forestillinger om tilblivelse, fruktbarhet, liv, død og gjenfødelse.

4. 4. Energi og utfoldelse:

Spiralen: Spiralen, månens syklus, slange-kveiler, krok og øksen, er ofte assosiert med hverandre. Spiralen som et symbol for energi og syklisk tid er å finne allerede i senere paleolittisk tid, der den er assosiert med slangeformer, zig zag mønstre og dyr med horn, der hornene er assosiert med ny-måne. (La Pileta, syd Spania,13000-10000 f. Kr.)

Fra ca. 7000 år f. Kr. blir spiralen brukt som dekor / motiv på figuriner, keramiske krukker, potter og kar i syd-øst Europa. På figuriner erstatter spiralen iblant gudinnens øyne, eller den er gravert inn nær brystene eller plassert på andre symbolsk viktige steder på kroppen.

Livskraften i spiralen er ofte manifistert som spirer fra bånd av spiraler,- som på steinstrukturer i de megalittiske templene på Malta. (3000 f. Kr.) ( Gimbutas, op. cit. kap. 24).

På forsiden av sokkelen på skulpturen har jeg plassert en stor SPIRAL som et symbol for den evige syklus av liv, død og gjenfødsel . *

Krok,- er symbolsk avledning av slangemønster og er også assosiert med værens horn. Krok og halve værhorn er vanlige symboler på steinsøyler og andre megalittiske steinstrukturer. En stor treangulær stein i en fransk passagegrav har en vulva i senter, -som er omgitt av tallrike krok-tegn. Gimbutas skriver: "the hook's stimulate the life source or present emanation of it's energy". (La Table des Marchands, Locmariaquer, Morbiban, Brittany; ca. 3500-3000 f. Kr. - ibid, s. 289)

Øksen: Gimbutas skriver: "Axes as energy symbols surround the rising goddess or new life in the form of a life columb, omphalos, or winter sun". (ibid, s.291) Slike komposisjoner er kjent fra vegger i graver, stelaer og huler i vest og syd øst Europa. Iblant er flere økser komponert til å danne vulva tegn.

Månens syklus: Månen er fremdeles det viktigste bilde for fødsel, vekst, forfall og død i neolittisk tid. Månens syklus har antakelig vært modell for å forstå hvordan frø forandrer seg til blomster, frukt og nye frø, -som når de faller tilbake til jordens mørke, vender tilbake som gjenfødte frø i form av spirer. De fire månefasene er ofte tegnet på potter og krukker som fire eller åtte armer av et kors og utvikler seg etterhvert til svastika-symbolet med fire eller åtte armer. På en gravurne fra Thebes, går svastika symbolene i begge retninger, både mot venstre og mot høyre.( ibid, s. 259) Disse motiv finner en 5000 år senere på kappene som dekker gudinnene Artemis og Athene og på keramiske fat og terrakottavaser fra Boetia og Trøya. (arkaisk og klassisk periode.- Erich Neumann, The Great Mother, fig. 20 s. 131)

I det romerske Tunis ble dette symbolet lagt inn som mønster i mosaikkgulv. Etterhvert ble svastika assosiert med solen og solkorset og er i vår tid blitt et hatet symbol, assosiert med nazismen og 2. verdenskrig.

Hellige steiner: Den megalittiske tidsalder varte fra (ca. 5000-500 f. Kr.) Megalith er gresk og betyr stor sten. Menhir, stående steiner og steinsirkler representerer gudinnens tilstedeværelse. De er assosiert med sirklene, fordypninger laget av dansende føtter i for-historisk tid, dypt inne i dryppstenshuler. (ekspl. El Castillo, Spania) Menhiren har i folketroen magiske, helbredende krefter. Den er forbundet med helbredende kilder, mange steder.

Menhiren er også en åpenbaring av uglegudinnen i for-historisk tid.

Dans rundt Menhirer er kjent fra Scotland og Ireland i det 19. århundre. (Gimbutas, op. cit. s.311) Fremdeles foregår det i Spania folkelig fest for jomfru Maria, med prosesjon, fellesmåltid, musikk og sang til et kapell som er bygget nær en Menhir eller dolmen, enkelte steder i Spania. Det er ikke usedvanlig i Spania å se et kapell som har en gammel dolmen som alter. Flere steder danses det rundt en dolmen. (Juan G. Atienza, "Fiestas Populares e Insolitas". Ediciones Martinez Roca. S. A. Barcelona, 1997, s.217, 279 -80)

Kubeformede stener,- ble tilbedt som symboler for den store gudinnen Kubaba ( kube) fra Anatolia. Hun blir fremstilt med en kubeformet krone.* De fem ideogram av hennes navn var: en lozenge (kube), en dobbelt-hodet øks, en due, en vase og en dør eller port ; som alle er bilder for gudinnen i det neolittiske Europas sivilisasjoner. Kubaba ble senere den store romerske gudinne Cybele. Statuer av Cybele ble funnet i Ukraina, på Krim, i Romania og Bulgaria og overalt i Middelhavslandene.*

Den sorte stenen i Petra og i Mekka, (der folk nå går rundt i spiral) -ble æret som bildet av denne gudinnen inntil oprinnelsen av Islam. ( Baring og Cashford, op. cit. s. 396-99)

Hender og føtter: Avtrykk av hender og føtter,- er funnet som avtrykk på paleolittiske hulevegger og i tusener av år fremover. de er også å finne på votivgjenstander, som symbol for gudinnens kraftfulle, livgivende og helbredende berøring.

Marias hender som stråler ut lys og energi er fremstilt som "Nuestra Señora de la Medalla Milagrosa", og - - - Fatimas hånd som amulett i Islam.* *

Kam-mønster,- finner en allerede risset inn på objekter av bein i senere paleolittisk tid.

(Dordogne, Frankrike) I neolittisk tid er kam-mønstret motiv på figurer og amuletter.

Kam-mønster er ofte kombinert med andre symboler som virvler, svastika, vinger og hender og er symboler for, bevegelse, syklus og helbredende kraft. Gudinne-figurer kan være formet som kam* (Sveits, 4000 f. Kr., Ukraina, 4000-3500 f. Kr., Danmark, 4000 f. Kr. ) (Gimbutas, s.293-301)

Korset,- er et urgammelt og universellt symbol som er blitt omtolket gjennom tidene. Det er ladet med symbolsk verdi også i vår tid, skjønt den opprinnelige betydningen oftest ikke lenger er kjent i vår kristne kultur. Opprinnelig skal det ha symbolisert orientering i rommet,- oppe / nede; de fire verdensretninger; 4 tallet; totalitet; helhet. Det ble fremstilt feminin som et steinkors med bryster. (Kypros, 2200 f. Kr.) * (Hans Biedermann, op. cit. s.220)

Variasjoner av fire like symboler innesluttet i en sirkel rundt et midtpunkt har mange variasjoner og utgjør dekorasjoner på miniatyr-objekter i rituell sammenheng i neolittisk tid. Dekorasjonen kan bestå av en stor sirkel som inneholder for eksempel; 4 sammenhengende nymåner som danner en virvel (med klokken) rundt en indre sirkel; og representerer da liv og syklisk tid som gjentar seg i en sirkel eller spiral.

4. 5. Catal Hüyük funnet:

Jeg har laget en frise på høyre side av sokkelen som viser bilder fra Catal Hüyük funnet. Utgravningene i Catal Hüyük, Anatolia ble gjort av arkeologen James Mellart i 1963.

Modergudinnen i Catal Hüyük sitter på en løvetrone (leopard?) og støtter hendene på løvenes hoder mens hun føder. Den lille 8000 år gamle figurinen i terracotta ble funnet i en kornbinge, noe som knytter henne til forestillingen om gudinnen som føderske for alt som lever og gror på jorden.

Allerede i paleolittisk tid vokter løvinnen helligdommen i det innerste av hulen. (Les Trois Freres, Ariege, Frankrike, 25000-12000 f. Kr. Baring og Cashford, op. cit. s.30) *

Løven og andre kattedyr er fremdeles assosiert med de store gudinnene langt senere.

Inanna / Ishtar i bronsealderens Mesopotamia, Isis og Sekhmet / Bast i Egypt, Lilith i Mesopotamia, den minoiske gudinnen uten navn, den greske Hera; alle disse går enten sammen med løver, blir fremstilt som løvinne, har løvehoder, står på løver, er flankert av løver eller sitter på en løvetrone.* I jernalderen blir Cybele, den store gudinnen fra Anatolia og Roma, fremstilt sittende i en vogn trukket av løver.

Et egyptisk relieff, viser Anath med løvehode og sol emblem som gudinne for krig,- trukket i en stridsvogn av tre bukker. Hun har det samme løvehode som Sekhmet, som i en myte blir fremstilt som den mest blodtørstige gudinnen. (ibid. s. 457)

Doble gudinner: I Catal Hüyük finner vi også en av de første tydelige fremstillinger av en "dobbel-gudinne", som skulptur i hvit marmor. Muligens er denne dobbeltgudinnen en forløper til de langt senere fremstillingene av Demeter og Kore i Grekenland. Sammen danner disse gudinnene da en forening av motsetninger,- en helhet. (ibid, s.58.)*

Den fødende gudinnen er et hoved-motiv i mange av helligdommene i Catal Hüyük. Blant annet vises hun med tre oksehoder under seg. Muligens antydes her fødselen av en 4. okse. *

Oksehoder og horn, er fremtredende i helligdommene i Catal Hüyük der de gipsbelagte veggene og gulvene var malt i rødt,- i livets farge. (Shrine VI.A.10, 5800 f. Kr.- ibid, s.86)

Væren og værhorn, hangjeita og oksen og oksehorn symboliserte ifølge Gimbutas det maskuline aspekt av den androgyne gudinnen. Siden alle ting var innesluttet i den store mor, omfattet hun i lange tider både det maskuline og det feminine prinsipp. Mange av figurene som er fremstilt som androgyne, peker hen på kilden som kontinuerlig fornyer seg selv, til det som ifølge forfatteren er den opprinnelige mening av "jomfru". (ibid. s. 192)

Som den fødende gudinne i Catal Hüyük, frembringer hun også det mannlige prinsipp, alle han-dyr, også mannen som er representert som oksehorn under henne. *

Gribben: Gribbene finner vi muligens allerede malt og gravert på hulevegger i paleolittiske tid, malt rødt eller assosiert med geometriske tegn. (El Castillo, Spania, La Pileta, nær Ronda, Spania- (ca.13000 -11000 f.Kr.) (ibid, s.189)

I sitt aspekt som gudinne for død og regenerasjon er hun i Catal Hüyük fremstilt som gribben som flyr med de døde, hodeløse menneskene. Gribbene er malt i rødt, livets farge på rosa bakgrunn. (Shrine VII.8-6000 f. Kr. ibid, s. 87)*

Et motiv fra et veggmaleri i Catal Hüyük,-som forestiller sommerfugl, korsformer og en slags tannhjul-anretning som transporterer små figurer videre mot de to fuglegudinnene med en kelim med vannsymboler mellom seg, kan etter mitt skjønn tolkes som fremstillingen av en kosmologi. (ibid, s. 90, bilde på sokkelen.)* (Baring og Cashfield, op. cit. s.90)

Kelim: Kunsten å veve kelim med geometriske mønstre,synes å ha vært høyt utviklet i Catal Hüyük. Det er belegg for at visse helligdommer var reservert for kvinner og at fresko-maleriene der, med intrikate geometriske mønster og bilder av blomster, var utført av kvinnene. Paletter med fargene som ble brukt i dekorasjonen ble funnet begravet sammen med dem. (ibid, s.90)

Andre vegger har avtrykk av hender i rødt og sort, (for liv og fruktbarhet). Mellom dem er det malt et slags nettmønster eller proto-skrift? (Shrine in Level VII, 8 7000 f.Kr.)

I en annen helligdom henger det tre oksehoder som er dekoret med et sammenhengende rutemønster. (lozenger)

To paneler under disse, er malt med i sort og rødt og viser hender og føtter og forskjellige symboler: egg og fiskeformede ovaler, sirkler, virvler, nymåner, larver, insekter eller sommerfugler, som alle er symboler for transformasjon og regenerasjon.

(Shrine E VI,8 -7000 f.Kr. - Marija Gimbutas, op. cit. s. 306-7)

Guden: Det mannlige prinsipp, som har sitt utspring i gudinnen,- er synliggjort som oksen i helligdommene i Catal Hüyük. Myten om gudinnen ser ut til å ha vært dominerende i Catal Hüyük -samfunnet. Bare 8 figurer av en gud er funnet, men 33 skulpturer av gudinnen. Men gudens historie er nært knyttet til henne, som en kan se på maleriene av den fødende gudinnen som frembringer oksehodene. *

Guden er også fremstilt som figurer av en gutt, sittende på et leopard-skinn; med leopard-skinn lue; som jeger iført et leopard-skinn og sittende på en okse.

Et relieff viser ham som både gudinnens konsort og hennes sønn: En plakett i grønn skifer viser fire figurer i relieff: Gudinnen og guden i omfavnelse og sammen med dette bildet- gudinnen som holder barnet.* ( 5800 f. Kr. -Shrine VI.30, Catal Hüyük - Baring og Cashford, s.92)

Arkeologen James Mellaart, som stod for utgravningene i Catal Hüyük, kommenterer at: "The Goddess remains the same, the male appears either as husband or as son" (James Mellaart, Excavations at Catal Hüyük, 1965; Fourth Prelimitary Report', Anatolian Studies, pp.180-2,- cit. ibid, s.92) *

Det er ikke funnet tegn på at Catal Hüyük ble ødelagt av invaderende folkegrupper. Meget i området av Konya-slettelandet er fremdeles uutforsket. De fragmentene som er funnet, hjelper til å forstå kulten til en modergudinne i Anatolia, hvorav den mest kjente er Kubaba / Cybele.

Mange av symbolene som møter en i billedspråket fra helligdommene i Catal Hüyük, finner en igjen tusener av år senere på Kreta.

4. 6 Oversikt:

De gamle kulturene i Europa synes å ha vært dominert av kulten til en stor gudinne som ble oppfattet som geneatrix og herskerinne over "himmel, jorden og vannene". Før jordbruket ble oppfunnet levde menneskene som jegere og samlere. Enkelte forskere hevder at kvinner antagelig oppfant jordbruket og også laget de første keramiske gjenstander i forbindelse med matlaging. Etter at jordbruket ble tatt i bruk, finner en fremstillinger av gudinnen for vegetasjon, den evige Moder Jord, som i en uendelig syklus, stadig fornyer seg.

Fra en forestilling om en stor gudinne for liv, død og regenerasjon, en skapergudinne med både manlige og feminine funksjoner inntil

ca. 6000 år f. Kr., finner en senere stadig flere fremstillinger av gudinnen og barnet, ofte fremstilt som bjørnemor, slangemor eller hjortemor med unge.

Arkeologiske funn peker på fredelige jordbrukssamfunn og gode livsforhold i Europa inntil 4500 f. Kr.

Fra ca. 4500 f. Kr. ble de fredelige forholdene i Europa forstyrret av nomadiske stammer som ankom til hest, - fra steppelandet mellom elvene Volga og Dnieper. Kurgan ( Barrow= kjempehaug) som de blir kalt av Gimbutas, innvaderte i flere bølger det gamle Europa. Disse folkeslagene hadde utviklet andre religiøse systemer og tradisjoner, under andre livsforhold og erfaringer. De levde av sauehold og dyrket himmelguder som håndterte tordenkilen og øksen.

"Their sosial system was hierachical and dominated by the most powerful males, with a male priesthood. They practised human and animal sacrifice (selecting particularly the horse) immolating the living wiwes and children of their dead chieftains along with them."

(Baring and Cashford, s. 82)

Gimbutas skriver om omveltningene da disse fremmede stammer invaderte Old Europe:

" Millennial traditions were truncated: towns and villages disintegrated, magnificant painted pottery vanished; as did shrines, frescoes, sculptures, symbols and script. The taste for beauty and the sophistication of style and execution withered.

The use of vivid colors disappeared in nearly all Old Europe territories exept Greece, The Cyclades, and Crete where Old European traditions continued for moore millenia, to 1500 B.C." (ibid, s. 79-80.)

Arkeologen og myteforskeren Marija Gimbutas argumenterer for at :

Før ca. 6000 år f.Kr. er det ikke funnet noen fremstillinger av mannlige guder

i de områder som hun definerer som Old Europe.

Gudinnen, "The Great Goddess", var fremdeles androgyn i sine funksjoner.

Kap.V.

BRONSEALDER:

Begynnelsen av bronsealderen varierer; I mellom Europa fra 3500 f.Kr.- 1250 f.Kr. I Spania varte bronsealderen fra ca. 2000 f. Kr.-700 f. Kr.

Indoeuropeiske stammer, med opprinnelse i Lausitz, Silesia og med forgreninger i Moravia, Bøhmen og nedre Østerrike (Urnenfelderkulturen, evt. Proto-keltere)- kom til den pyreneiske halvøya i begynnelsen av det 9. århundre eller slutten av det 8. århundre f. Kr.

Urnene har lignende dekorasjoner av geometriske mønstre og meandere som i mellom Europa. Gravfunn som sverd og andre våpen i bronse er uvanlig før omkring 600 f. Kr. Det ser ut til at Ibererne la mere vekt på å legge ned gravgods som viste velstand ,- smykker, vakre potter og kar og andre bruksgjenstander. (Francisco Javier Lomas. Historia de España Antigua, Tomo I. Protohistoria. Ediciones Catedra, Madrid, 1988. s.13-22)

De arkeologiske funn i Spania, viser hittil ingen av de dramatiske omveltningene forårsaket av innvandrere, som Marija Gimbutas tolker ut fra de arkeologiske funn i de landområder som hun definerer som Old Europe, selv om man også på den iberiske halvøya kan se forandringer i livs-stilen etterhvert.

I Bronsealderen finner vi de samme motivene og det samme tegn og symbolspråket som er vist på toppflaten av sokkelen, på skulpturer av gudinner, på keramiske gjenstander, på vasemalerier, sylinder segl, og på amuletter.( Kypros, Kreta, Thera, Sardinia, Sicilia og Malta og også i Spania)

Gudinne-figurer og relieff viser gudinnen i forbindelse med visse grunnleggende symboler, månen, fuglen, slangen, livets vann og livets tre.

Etter at mannlige guder begynner å dominere i mytene som etterhvert ble nedskrevet, overtar mannlige guder som for eksempel Enki ( Ea -Oannes ) i Sumer, noen av disse symbolene: Vann, fisk, fugl , vær. Hans tittel er "jordens herre" og han ble en av de tre viktigste gudene i Sumer, "the dynamic organizer of Sumerian civilization". (Baring and Cashford, s. 188)*

5. 1 Sumer og Babylon:

Sett fra et religionshistorisk perspektiv, var den største oppfinnelsen i bronsealderen, skrivekunsten.

Den skrifttype som ble utviklet i Sumer gjorde det mulig å skrive ned myter som forteller om gudinner og guder, kult og ritualer som ble utført for å fremme fruktbarhet og velferd.

Bruddstykker av leirtavler med billedskrift, skulpturer, relieff, sylindersegl med bilder, formen og dekorasjon på keramiske urner, krukker og kar, amuletter og votivgjenstander,- gir oss et bilde av religiøse forestillinger som dominerte i tusener av år før det Gamle Testamente ble til. Gudinner og guder får navn. Forløpere for Inanna / Ishtar er Nammu, gudinnen for de opprinnelige vann. Hun ble kalt "det store dypet" og "den første".

Hennes datter er Ki-Ninhursag. Et relieff som er skåret inn rundt en skål av steatitt (stein-art) viser de allerfleste av imagene som er knyttet til den neolittiske gudinnen. (Khafaje, Iraq. 2700-2500 f.Kr.) Jeg har derfor plassert det på sokkelen. Måten denne gudinnen er fremstilt er sumerisk av karakter, men den pukkelryggede oksen hører ikke hjemme i Mesopotamia:

Gudinnen holder strømmer av vann i hver hånd. Stjernen og en ny-måne er på venstre side av henne og hun har en pukkelrygged okse på hver side. I bakgrunnen er noe som ligner kornaks og planteformer får vann fra strømmer av vann som flyter gjennom hennes hender. Videre på relieffet er den samme gudinnen, hun bærer det samme skjørtet med nett-mønster, holder en slange i hver hånd, mens to løvinner eller leoparder med reiste haler, ligger ved føttene hennes. Stjernemotivet er gjentatt. Det er også en scene med en løve og en gribb som angriper en okse. Hvert av disse motivene tilhører den neolittiske gudinnen og mytologien om regenerasjon. *Kopier av denne skålen som kanskje ble brukt ril rituelle formål, er blitt funnet i Mari (nord-Sumer) og sydover ved den persiske golfen og så langt unna som Indusdalen. (Baring og Cashford, s. 189)

Ki eller Nin-hursag, Nammus datter, var gudinne for liv og fruktbarhet. Sumeriske tekster priser gudinnen Ki-Ninhursag, Aruru i det akkadiske nord, som "alle tings mor". Hennes ideogram var en omvendt hestesko (lik den greske bokstaven OMEGA) som symboliserer:

"birthplace, womb, sheepfold or cow-byre from which new life came into being.

She was the generative power that gave shape to the life in the vomb, the dynamic power that released the foetus for birth, and the divine midwife of gods, kings, mortals and animals".(ibid, s.190)

Ki -Ninhur-sag ble æret som skapergudinne før gudene An, Enlil og Enki.

Mother of All,

the Builder of which has Breath

The Carpenter of Mankind,

The Carpenter of the Heart

The Coppersmith of the Gods,

The Coppersmith of the Land,

The Lady Potter.*

(Leonard William King, Legends of Babylonia and Egypt in relation to Hebrew Tradition,- cit. ibid, s.189) (tekst på søylen, over kvinneskikkelsen *). Jeg har kombinert denne teksten med et bilde av et sylindersegl fra Lagash, Babylonia.*(Neumann, The Great Mother, s.139) Neumann tolker dette bildet i kategorien "positive elemantary character", fødende gudinner. Jeg mener at det fremstiller gudinnen som "Carpenter of Mankind", idet bildet etter mitt skjønn sier noe helt annet enn de sylinder-seglene fra Ur, med "exposed vulva" som han sammenligner det med*. (ibid, s. 138)

Den mest kjente gudinnen fra Sumer og Babylon er Inanna / Ishtar. Hennes kult varte i flere tusen år. Hun var gudinne for himmel, jord og underverdenen.

Gudinnen Inanna blir fremstilt som fuglegudinne med vinger, mens hun står med det ene benet på en løve*.(Queen of Heaven and Earth. Sylindersegl, akkadisk periode, ca. 2334-2154 f. Kr. ibid s.175) Gudinnen Inanna var den store mor. Hun ble kalt "Hierodule of Heaven" eller "det helliges tjenerinne" og kjærlighetspoesien som forbinder henne med det hellige bryllup er rikt dokumentert. (ibid, s. 197) Hun var "himmeldronning" med navn som '"lysende stjerne" og "det store lys". Hennes viktigste bilder var månen og Venus,- morgen og aftenstjernen. Den ble tegnet som en rosett eller stjerne med åtte spisser.

Maria Guds mor, er ofte fremstilt på måne-sigden som har rosetter i spissene. Ofte har hun en krans av 12 stjerner rundt hodet.

Som stormens gudinne ble Inanna / Ishtar i hymner kalt "dragen".

Skorpionen og giftslangen finner en i gudinnens aspekt som dødsgudinne; hun som tar tilbake livet. Som fødende gudinne og det hellige, sakrale og farlige ved fødsel,- blir gudinnen fremstilt i fødestilling sammen med skorpioner, giftslange og frosk.* (sylindersegl, Ur Babylon, -Erich Neumann, The Great Goddess, s. 138). *

Inanna og lovene- Me: Både i Sumer, Egypt og senere i Hellas forestilte menneskene seg at samfunnets orden ble gitt dem av en måne gudinne, den store mor som ordnet alle former for liv. Ifølge myteforskeren Helmer Ringgren er det tydelig at sumererne tenkte seg at hvert fenomen styres av en inneboende gudommelig kraft (Me), som bestemmer dets vesen og natur. Det finnes en myte som beretter hvordan gudinnen Inanna lykkes å lure fra guden Enki i Eridu alle disse Me og overføre dem til sin by Uruk. I denne sammenheng blir det gitt en liste over hundrevis av kulturelement: Guddommelighet; kongetrone; spire; forskjellige presteembeter; syndefloden; seksuell omgang; kunst; musikk; heltemot; makt; ødeleggelse av byer; klagen; smikunsten; byggekunst; vishet; tretthet; frykt; fred; osv. Det er nesten tale om en slags idélære. Hovedsaken er ihvertfall at snart den ene og snart den andre gudommen prises som innehaver av Me. (Helmer Ringgren, Forntida religioner i Mellanøstern, Löberöd Förlag, Uppsala 1987, s. 70)

Som ivaretaker av lovene og den visdom som de gir, inkarnerer Inanna selve rettferdighets-prinsippet. Hun er den som trøster enker og straffer ugjerningsmenn. Medfølelse er en av de kvaliteter som søkes i hymnene til Inanna-Ishtar. Hun ser på synderne med medlidenhet; de ulykkelige, de undertrykte, de fattige kommer til henne, alle anroper gudinnen. (Baring og Cashford, s.205)

Gudinnen og barnet: Zoe representerer gudinnen (evig og uendelig liv- cyklisk prosess) og barnet symboliserer bios, (det som fødes, lever og dør, fra gresk - to ord for liv )--Slik symboliserte gudinnen og barnet,-Helhet og del. Menneskene oppfattet tiden syklisk, og tilværelsen som en evig syklus av liv, død og regenerasjon.

Myter som nå ble nedskrevet på leirtavler, stein og på papyrus forteller om skapelse og opprinnelse. Gudinner, guder og gudepar og deres avkom, får navn. Gudenes familieforhold og konflikter forteller om forhold i menneskenes samfunn.

BILDET,- skulpturer, relieff, sylindersegl, vasemalerier og andre kunstneriske uttrykksformer, anskueliggjør religiøse forestillinger. I hymnene som blir sunget til den store gudinnen, har gudinnen mange navn. Gudinnen er både jomfru og mor. Hun er den ene som er de mange.

I sentrum av kulten til gudinnen stod mytene om gudinnen og barnet / sønn / elsker. (vegetasjonsguden som symboliserte naturens og årsgrødens vekslinger, fra såkorn til kornhøsting.) Et bilde viser gudinnen som mottar kornguden, sylindersegl.( 2300-2000 f. Kr.- ibid s. 208) *

Ritualer dramatiserte de forskjellige fasene av naturens årscyklus og den evige cyklus av liv, død og gjenfødelse som også mennesket tok del i. Månens faser ble oppfattet som et forståelig bilde av denne evige syklus. Ved nymåne fødes barnet, ved fullmåne feires det hellige bryllup (Hieros Gamos) mellom gudinnen og guden, sønn / elsker. (nyttårsceremoni)

Guden dør ved den avtagende måne, guden er død mens månen er usynlig og gjenoppstår med nymånen. (ibid, s. 211)

Forskjellige myter i forskjellige kulturer forteller om gudinnen, men noe har de alle felles: Gudinnen blir adskilt fra den hun elsker, som dør eller liksom dør, eller må gå ned i underverdenen. Gudinnen må dra ned i underverdenenens mørke for å hente tilbake sin elskede til lyset slik at livet på jorden kan fortsette. I Sumer kalles hun blant annet Inanna, "den guddommelige hyrdinne" og hennes konsort er Dumuzi som kalles "den gode hyrde" og "gartneren". I Babylon kalles gudinnen Ishtar og hennes sønn/ elsker er Tammuz.

I Egypt forteller myter om Isis og Osiris (vegetasjonsgud og kulturbringer,- senere konge over i livet i dødsriket.) som blir drept av sin onde bror Seth. (ørken, tørke og død). Myter i Kanaan forteller en lignende historie om Anath og Baal.

4 sylindersegl fra Sumer viser forskjellige scener av gudinnen med sønnen på fanget. Sønnen / barnet vender alltid ansiktet mot moren.

1) På det første bildet ser vi foruten gudinnen og barnet, tre andre aspekter av gudinnen: Som ung, som moden og som gammel kvinne. Det ser ut som om den gamle kvinnen (Nintinugga) vil ta med seg sønnen som er fremstilt som gammel og syk? (ikke hår, ingen regalier ?) Det ser ut som om han skal ta avskjed med moren / partner .*

2) Neste bilde viser en naken figur som keramiker, gudinnen og den lille sønnen, nymånen og offergaver som blir gitt av mann og kvinne (gjeit og beholder, -rituellt objekt?) Er sønnen blitt gjenfødt ? *

3) Det 3. sylindersegl viser en naken figur som dreier en krukke på dreieskiven. Er keramikeren,- gudinnen som skaper liv ? En annen figur gir en gjenstand til sønnen. (noe å drikke?) På et fjell sitter gudinnen med hornet krone med barnet på fanget. Bak dem vokser livets tre*

4) Dette bildet er ladet med inhold: Det kan tolkes som gudinnen i sine fire aspekt av Zoe og sønnen som bios. Sønnen på gudinnens fang ser ut som sønnen (kongen) i omfavnelse med modergudinnen. Bak gudinnens rygg er en port med dobbeltslangen i åpningen. (liv og død)

Bak porten og usynlig for de andre figurene, står en 4. gudinne. (den usynlige mørke månefasen, gudens død og dødgudinnen?) Mellom de to første gudinnene som er vendt hver sin vei- er fuglen med spredte vinger og haren, -foran paret . (gjenfødelsessymboler)

Gudinnen ytterst i bildet til venstre,- ser ut som om hun hilser noen velkommen. (ca. 2300-2000 f. Kr.) Omfavnelsen mellom gudinnen og guden kan symbolisere det hellige bryllup som ble feiret ved fullmåne.*

Representerer disse figurene de fire månefasene? og guden som i egenskap av vegetasjons-gud, som bios,- må følge disse fasene i en syklus av fødsel, liv, død og gjenfødsel til beste for hele naturen, planter, dyr og mennesker? (Baring og Cashford, The Myth of the Goddess, s.191)****

Et annet bilde fra Sumer viser kongen som skal ofres. En liten gjeit mellom ypperstepresten og kongen antyder kanskje at den blir et substitutt for den virkelige kongen i dette offer-ritualet. (Sumerisk sylindersegl, ca. 2330 f. Kr. ibid. s.219)* Jeg har ledsaget bildet med noen vers av Ishtars klage over sin døde sønn/ elsker:

Him of the plains why have they slain?

The shepherd

The wise one,

the man of sorrows why have they slain?

(Langdon, Tammuz and Ishtar.- ibid. s. 222) *

Det er ikke mulig å vite når tradisjonen med "rituellt offer" begynte. Det man vet er at i Marduks tempel i Babylon, ble "offringen av kongen" fremdeles symbolsk utført, idet presten slo kongen i ansiktet, fjernet hans hersker-regalia og tvang kongen til å komme med en "negativ bekjennelse'' , d.v.s. av de onde handlinger han ikke hadde gjort seg skyldig i. Dersom tårer ble sett i kongens øyne, som følge av slaget,- ble dette tolket som et tegn på at at jorden ville bli fruktbar og gi en god høst . Her kan en gjenkjenne den lunare symbolismen av vann, dugg og væske. (ibid,s.220)

Dumuzi og Tammuz hadde mange tittler og noen av dem møter vi senere i Jesusskikkelsen: "'folkets hyrde" og "livets herre" . Når guden ble "offret", fikk han tittelen "lammmet".

Et bilde på søylen viser Dumuzi som hyrden foran Inannas rosentre. Inannas symbolske knute, som pillarer av siv, flankerer bildet av Dumuzi og oksene.* Som "nettets herre", var guden iført et rituellt skjørt med nett-mønster.(ibid, s.209) . *

Hieros Gamos: Det sakrale bryllup, foreningen mellom jord og himmel, ble fremstilt som forening av gudinne og gud, dronning og konge, kvinne og mann i tusener av år,- i mange kulturer. En av de første slike fremstillinger som hittil er funnet er "The Gumelnitsa Lovers"; (øst Balkan sivilisasjon, Romania ca. 4500 f. K.r. -ibid, s. 79)*

I kristen ikonografi finner vi Jesus og Maria fremstilt som brud og brudgom. '

Zigguraten, det hellige berg: Møtested mellom himmel- jord og underverden.

Hieros Gamos ble ritualisert på Zigguratens topp i Mesopotamia av kongen og gudinnens stedfortreder, yppersteprestinnen eller dronningen- til fremme for vekstlivet, dyrenes og menneskenes fruktbarhet og velferd.

Zigurraten ble bygget med trapper. I likhet med den paleollitiske hulen og de megallitiske templer var det sumeriske templet både gravkammer og livmor. Sanktuariet under templet representerte underverdenen, der regenerasjon mysteriøst fant sted, stedet der den gudommeligjorte kongen hvilte sin vintersøvn,- i berget. Fokus av templet var sanktuariet på toppen der det hellige bryllups ritualet ble utført. Oppstigningen via trapper eller spiralformed vei, er kanskje en ny symbolisering av veien mellom himmel og jord. (assosiasjon; de lange veiene til helligdommen i det innerste av hulen i paleolittisk tid, --og tidlige pyramider og en Moské med spiralformet utvendig oppstigning)

Separasjonen av jord og himmel,- av natur og ånd:

I Sumer og Egypt finner en den første myten om en separasjon mellom himmel og jord som kom til å bli grunnlaget for teologiene i jernalderen. Sumererne trodde at ur-havet, var kilden til alt liv. Den første gudinnen som vi nå kjenner, er Nammu.

Ur-gudinnen Nammus ideogram eller hieroglyph, var HAVET. En sumerisk myte forteller om Nammu, gudinne over de opprinnelige vannene, Ur-havet. Nammu frembrakte det kosmiske fjell AN-KiI, den udifferensierte androgyne enhet av himmel og jord. (Her kan en gjenkjenne Neumans ur-foreldre.)

Disse to, sønn og datter av Nammu, frembrakte en sønn; Enlil som separerte himmelen fra jorden. (gud for luften eller åndedrettet) Enlil bar avsted sin mor jorden, for at hun skulle bli hans brud:

The lord whose decisions are unalterable,

Enlil,who brings up the seed of the land from the earth,

took care to move away Heaven from Earth

Took care to move away Earth frem Heaven. *

(S. N. Kramer, Sumerian Mythology, p. 45 - ibid, s.152) Enlil blir også kalt "Ordet", idet han i mytene skaper alle ting ved ordet. (likesom Ptah i Egypt). Det er interessant at denne myten om moder, fader og sønn er en av de tidligste formuleringene av begrepet "trenighet". Den ennå tidligere forestillingen er bildet av den treenige månegudinnen i sine aspekter som jomfru, mor og gammel kvinne.

Flere tusen år senere, hos middelalderens alkemyster i Europa,- symboliserte det hellige bryllup mellom dronning (måne) og konge (sol)- gjenforeningen av det feminine og det maskuline prinsipp, reunionen av natur og ånd.

5. 2. Sosiale forandringer:

Den største sosiale forandringen i bronsealderen var en forandring i levevis, fra små bosamfunn, til småbyer, til store byer, til bystaten og til slutt ble det dannet store imperier. Store menneskemasser som levde sammen, trengte en ny organisering for å skaffe mat og utstyr, og det utviklet seg nye metoder i dyrking av jorden og i håndtverk.

De politiske og sosiale forandringene avspeiler seg i kvinnenes stilling i samfunnet, i myter og i religiøse ritualer,- i århundrene etter 2300 f.Kr.

I midten av bronsealderen forsvinner bildet av modergudinnen mere og mere i bakgrunnen, ettersom fadergudene begynner å bevege seg mot sentret av skueplassen. Forestillingen om gudinnen begynner å miste sin kapasitet til å inspirere de nye generasjonene som er inndelt i klasser av håndverkere, jordbrukere, handelsmenn, prester og krigere.

Det utvikler seg et helt panteon av guder og gudinner og ethvert aspekt av menneskelig virksomhet blir assosiert med spesielle guder og gudinner, som tenkes som oppfinnere eller beskyttere av nye aktiviteter.

De sosiale forandringene ble fremskyndet av de ariske innvandrerfolk som ikke hadde prestinner og behandlet kvinner som eiendom, tjenere eller kveg. (Gravskikker sier oss noe om dette.) Mange myter avspeiler en maktkamp mellom modergudinne-religionen og den nye fadergud-religionen som begynner å overta. Fremdeles er den store gudinnen den opprinnelige "livets kilde" bak innviklede familieforhold av gudommer, men nye nedskrevne skapelsesmyter begynner å overskygge de eldre.

En annen omveltning skjedde også på denne tiden; døden kom til å bli oppfattet som det motsatte av livet og som en absolutt ende. I løpet av det 3. årtusen utvikler det seg en stadig større barbarisme som brakte død og slaveri til tusener og dødsfrykt til alle. Sen-babylonerne og assyrerne kom til å forestille seg "underverdenen" som et fryktelig sted, bebodd av demoner og onde ånder som altfor lett kunne bemektige seg sjelene til menn og kvinner. En elv separerte de døde fra de levende og den døde måtte krysse dette farlige farvann på en ferge og dra:

"On the road from which there is no way back,

To the house wherein the dwellers are bereft of light,

Where dust is their fare and clay their food,

They are clothed like birds, with wings for garments,

And see no light, residing in darkness. )

(James Pritchard, The Ancient Near East, Vol. I.s. 59--cit. i Baring and Cashford, s.223)

Fra ca. 3000 år f. Kr. blir Inanna-Ishtar "krigsgudinne". Et bilde på søylen viser henne mens hun holder fanger i et nese-rep.* ibid, s.169- 170) Hymner omtaler Inanna som ''dragen"(ibid,s.201) *

Dragen og stormfloden blir metaforer for vegetasjonens død, for flod og oversvømmelser og også for krigens ødeleggende krefter.*Flere babylonske myter handler om kamp mot dragen eller det onde, for eksempel: "Missing God" og "Slaying the Dragon Illuyankas". (John R. Hinnels, op. cit s.41) Et bilde på søylen viser et assyrisk relieff som er blitt tolket som "Ninurta and the Demon". Demonen er fremstilt som en slags dragefugl.(900 f. Kr.- Baring og Cashford, s. 277)*

I det babylonske riket - i templet i Arbela- blir Ishtar knyttet til profeti.

I Enuma elish, den babylonske "skapelsesmyten" er Tiamat, ur-gudinnen, den opprinnelige ivaretaker av Me, som Marduk overtar etter å ha beseiret og drept henne. Sylindersegl fremstiller muligens Tiamat assosiert med dragen.* (Tekst og bilde på søylen.)

Politikk og religion hadde allerede lenge gått hånd i hånd. På Hammurabis tid i Babylon (1792-1750 f. Kr.) ble bruddstykker av de gamle sumeriske mytene samlet av hans skrivere.*

5. 3 Resyme:

Meningsinholdet i varierende kunstneriske fremstillinger blir tydeliggjort ved kombinasjonen av sted, form, motiv, farge, tegn og symboler og knyttet til ritualer. Vi kan danne oss et bilde av tidligere kulturers religiøse forestillinger og ritualer ved å sammenligne motiver på hulevegger, skulpturer og andre religiøse objekter, på keramiske gjenstander, på amuletter, segl og på megalittiske steinstrukturer, på sumeriske sylindersegl, relieffer og skulpturer,- de egyptiske templers og de minoiske tempel-palassers utsmykking. Steinblokker, vegger og søyler av stein fra fortidens kulturer, taler til oss i bilder og billedskrift. De egyptiske gravkamrene med sine dekorasjoner i lysende farger, forteller om livet dengang og om egypternes varierende forestillinger om skapelsen, om tilblivelse, liv, død og livet etter døden. Etterhvert overtar skriften mere og mere som formidler av religiøse forestillinger.

Kap. VI.

JERNALDER : (ca. 1250 f. Kr.- Babylon, Assyria-Kanaan).

Jernalderens mytologi er dominert av stridigheter og krig, der helten blir sett opp til som den mektige krigeren. Idealet for kongen var ikke lenger å være "hyrde" for sitt folk men å være den mektige krigeren, for eksempel: Hammurabi, Darius, Aggamemon eller Alexander.

Grusomhet blir en dyd og barbarisme en livsstil * som når sitt høydepunkt under assyrerne. Myter gjenspeiler dette: An, engang høygud i Sumer blir flådd levende; Enlil som en tid overskygget endog An får øynene stukket ut. (ibid. s.289) Ishtar som nå hovedsaklig er blitt krigsgudinne sier til Esarhaddon, hersker i Assyria: "I am Ishtar of Arbela. I will flay your enemies and present them to you". (Thorkild Jacobsen, The Treasures of Darkness, cit. -ibid, s.289) *

Krig blir ansett som naturlig og riktig, veien som en mann måtte følge dersom han skulle tjene sine guder, sin konge og sitt land. Idealene om erobring dannet båndene i stammebevisstheten, også kunsten overtar disse motivene. Endeløse rader av krigere marsjerer på assyriske relieffer og forherliger ødeleggelse og destruksjon. Herskerne blir forherliget.

I løpet av jernalderen oppstår fem store empirier; Babylonia, Assyria, Persia, Grekenland og Romerne. Politiske massakre kan en følge fra de sen-babylonske monarkene, gjennom det assyriske imperium, til perserne og siden til israelittene da de erobret Kanaans land. Brutaliserte mennesker skaper brutale guder eller med Harrisons ord: "Man makes his demons in his own irrational passions" (Jane Harrison, Prologema to the study of the Greek Religion, Introduction, p. x.-cit. i Baring og Cashford, s. 289)

Sennacherib, konge av Assyria (704-681) skriver idet han minnes sin erobring av Babylon:

" I left not a single one young or old, with their corpses I filled the city's broad streets... The belongings of that city: silver, gold, precious stones, effects, belongings, I counted as my people's share and took them for their own.The gods living in its midst the hand of my people seized and smashed, taking their effects and belongings". (Jacobsen, The Treasures of Darkness, s.231 - ibid, s. 289)

Erra, den assyriske krigsguden får et nytt epos skrevet til sin ære:

"Respect no god! fear no man!

Put to death young and old alike,

the suckling and the babe - leave not anyone!

(Cit. Jacobsen, op. cit. s.228 , ibid s.289) Dragen eller slangen blir i jernalderens kulturer et symbol for "det onde" som må bekjempes.

6. 1 Enuma elish. ( Dengang da...)

Dette babylonske skapelsesepos forteller historien om seieren over og mordet på den opprinnelige gudinnen Tiamat av hennes tipp, tipp oldebarn, Marduk. Eposet var i omløp i flere kulturer over 1000 år og ble stadig kopiert på nytt. Tavlene som dette eposet er skrevet på,- stammer fra 1. årtusen f. Kr. og det var fremdeles kjent i det 5.- 6. århundre e. Kr.

Variasjonen i tekstene er forbløffende liten når en vet at tavlene kommer fra forskjellige steder og perioder. Dette kan bety at komposisjonen er enten relativt ny eller at teksten ble kanonisert ettersom den ble brukt i et spesiellt ritual. Det synes som om teksten er konstruert for å tjene et spesiellt formål: å kanonisere en ny universell orden, et forhold som vi møter senere i Bibelens skapelsesfortellinger. (Stephany Dalley, Myths from Mesopotamia: The Creation, the Flood, Gilgamesh and others, Oxford University Press, Oxford 1991)

Den babylonske skapelsesmyten "Enuma elish" viser klart en nokså grufull konvertering av den eldgamle kulten til en stor skapergudinne TIiamat, Dypets Moder.

Tiamat (saltvann) og Apsu (ferskvann) danner den opprinnelige, udifferensierte enhet, det gudommelige androgyne moderskjødet hvorav alt ble til. I Neumanns perspektiv danner de det opprinnelige foreldreparet. Mummu er et problem, - det er etter min mening mulig å se Tiamat -Apsu - Mummu som en triade der Mummu er barnet,- oversettelsene varierer.

When above the heavens had not (yet) been named,

(And) below the earth had not (yet) been called by name;

(When) Apsu primeval, their begetter,

Mummu, (and) Tiamat she who gave birth to them all

(Still) mingled their waters together,...osv.)

Mummu kan evt. være gud for luften eller atmosfæren som den sumeriske Enlil,- sønn av A n-Ki, den udifferensierte enhet ? (Oversettelsen er hentet fra: June Singer, "Androgyni. The Opposites Within", Sigo Press, Boston 1989, s.54)

Helten Marduk, ur-gudinnen Tiamats barnebarnebarnebarn, skaper verden på nytt av Tiamats lemlestede kropp. Så forandres verdensordningen og Marduk blir opphøyet som høygud i Babylon. Av det sumeriske panteon beholdes 50 gamle guder med sine funksjoner. *

Denne skapelsesmyten ble brukt i forbindelse med nyttårsfeiringen i Babylon. En av leirtavlene som ble funnet, gir opplysninger om at eposet skal resiteres den 4.dag i måneden Nissan (april), og kongen fikk da fornyet sitt mandat til å herske. Til denne seremonien kom guvernører, utsendinger, hofffolk, armeoffiserer, - for å fornye sin ed om absolutt lojalitet til kongen og den kongelige familie; på samme måte som gudene sverget en ed til Marduk (eller Assur) da han ble valgt til konge i skapelses-eposet.

Alle disse undersåttene må ha lyttet til eposet, og reciteringen av det må ha blitt prentet inn i dem; om hvordan et ordnet univers og dets kongedømme skulle være organisert:

"..an ideal state of affairs used for propaganda purposes. When the king's subjekts kiss his feet, they are doing no less than the great gods of Heaven and Earth did for Marduk. There is no question of rivalry; lojal support is absolute". (Stephanie Dalley, op. cit.) Joseph Campbell skriver:

The myth validates not only a new social order but also a new psycology... a new structure of of human thought and feeling, overinterpreted as cosmic reach... We have now entered the theatre of myth that the rational, non mystic mind can comprehend without aid, where the art of politics, the art of gaining power over men, received for all time its celestial model.

(Joseph Cambell, Occidental Mythology, s. 80-1, - cit. Baring og Cashford, s.281) Myter i Mesopotamia og Hellas fremstiller nå gudinnen på en ny måte som konsort eller datter av guden. I Gilgamesh eposet, som var i omløp i mange kulturer (også funnet i Spania), gjenfinner vi likevel forestillingen om en opprinnelig skapergudinne Aruru, den vise Nammu 'alle tings mor'.

En sirkelrundt smykke, amulett ?, fra sen babylonsk tid viser en androgyn guddom, fremstilt som konge og dronning. Kongen holder en stor sol-slange, på siden av den er en lozenge.(symbol for det livgivende) Dronningen holder en stor måne-slange og på siden av den er et slags hjul med fingre, et fallisk symbol ifølge Jung.To andre slanger med forskjellige hoder, forener disse bak figuren.Figuren iført påkledning har felles kropp, og felles krone på hodene som er vendt respektivt mot sol og måne.Tre sekstakkede stjerner er plassert over kronen og på hver side av føttene er to forskjellige rituelle kar.* (Jung, op. cit. s.204)

Jeg tolker dette motivet som et symbol for det hellige bryllup, foreningen av himmel og jord, konge og dronning, gud og gudinne.

Kapitell VII

EGYPT.

7 (fra ca. 4000 f. Kr.)

Egyptisk religion viser balanse og harmoni mellom det feminine og det maskuline prinsipp i kunst og myter, selv om politiske interesser og maktkamp også kan avleses i mytene som etterhvert blir nedskrevet på papyrus. Røttene til den egyptiske sivilisasjon ligger dypt i fortiden, før skriflige nedtegnelser begynte og før landet ble et kongedømme forenet under ett styre. De kan svakt skimtes i de arkeologiske funn fra den før-historiske perioden; mønstre på potter og kar funnet i graver, dekorasjonen på stenpaletter som ble brukt til øyensminke eller på elfenbenskammer og knivskaft. Minner om en tidligere tidsalder har også overlevet i religiøse tekster. (Narmer-paletten, bilde på søylen.*)

Det viktigste var den kontinuerlige dualistiske natur ved det egyptiske kongedømme. Symetri og balanse, er karakteristisk både når det gjelder kunst og litteratur i det Gamle Kongedømme og mange heraldiske grupper av motstridende figurer symboliserer nord og syd, øst og vest, godt og ondt, det kultiverte land og ørkenen, Egypt og ikke Egypt,- resten av menneskeheten.

Sannhet kjempet mot ondskap, Horus (guden for det fruktbare Egypt) mot Seth (den røde guden for ørkenen).

Fremfor alt var Egypt selv et dobbelt kongedømme; farao var "Herre over de to land" og "Konge over øvre og nedre Egypt". Syd, det øvre Egypt var en smal landstripe på begge sider av Nilen, noen ganger bare noen mil bred,- fra Aswan-dammen ned til Memphis, nær Kairo.

Det nedre Egypt var de vide våtmarkene, dets vannveier spredte seg i vifteform fra Memphis og Heliopolis mot den lange middelhavskysten. Tradisjonen forteller at de to land engang var adskilt, men at de ble forenet under en viss Menes, som skal ha vært den første kongen i det I. dynasti. Minnet om denne foreningen ble tatt vare på i tittlene, de kongelige insignia og hos noen offisielle personer.

Kongen bar en dobbeltkrone. Den røde kronen for deltaområdet var kombinert med den hvite mitras for øvre Egypt. På hans trone var de heraldiske plantene som symboliserte nord og syd, papyrus og lotus, forbundet med hverandre. På pannen bar farao iblant et dobbelt-diadem med symbolene for gribbegudinnen Nekhebet (øvre Egypt) og kobragudinnen Buto (delta- nedre Egypt) Kongens kroningsriter ble også utført dobbel, engang for nord og engang for syd.

Det er antakelig dekning for å si at i ingen annen gammel kultur var det overnaturlige så vevet inn i det daglige liv, som hos egypterne. Arketypen androgyni- for forening av motsetninger, manifisterer seg fremtredende nettopp i Egypt på utallige måter.

Det er ingen grunn til å tvile på at det før-historiske Egypt også hadde en stor androgyn skapergudinne som i Anatolia, Sumer og på Kreta. Marta Ann & Dorothy Imel, oppgir utrolig mange "Primeordial Being's" og egyptiske skapergudinner med androgyne kvaliteter og funksjoner. (Martha Ann & Dorothy Imel, "Goddesses in World Mythology", Biographical Dictionary, Oxford University Press. New York, 1995 )

Noen av de før-historiske gudinnene er nevnt i gamle tekster, andre er fremdeles synlig for oss som bronsestatuetter eller andre figurer og på maleriene i gravkammerne.

Nederst på søylen er båt med figurer og bilder av fuglegudinner. Disse fremstillingene er muligens fra ca. 4000 f. Kr.

7. 0 Guder og gudinner:

Gudinnen Neith bærer kronen for nedre Egypt. Lik den androgyne Khnum med vær-hodet og den androgyne Nilguden Hapi, skal hun ha vært den opprinnelige modergudinnen i delta regionen. Gjennom de mange århundreder av Egypts religiøse historie finner en hennes navn om og om igjen, selv om forskjellige tradisjoner gir henne varierende roller.* (Richard Patrick, op. cit. s. 26)

Nilguden Hapi blir fremstilt med kvinnelige bryster, - et relieff fremstiller ham dobbelt, idet han forener øvre og nedre Egypt.*

Nut, Isis, Hathor er før-historiske gudinner. De blir ofte fremstilt med krone av kuhorn som bærer solskiven. De er kanskje en og samme gudinne med varierende navn.*

Både Nut, Isis og Hathor er assosiert med kua som gir av sin livgivende melk. Alle tre er gudinner for himmel, jord og underverden I Neumanns kategorier av utviklingen av det feminine prinsipp, er de alle aspekter av den "store Mor".

Ofte er Nut fremstilt som kugudinnen som kommer ut av de dødes fjell for å hilse den døde velkommen hjem. Tidligst ble Hathor fremstilt som ku, senere med ku hode, kuører eller krone med solskiven mellom hornene. Også Hathor kommer ut av det vestlige fjell som en ku for å ta imot de døde. Enda senere fremstilles hun billedlig som solguden Ra's datter med en falk på hodet. Alle tre gudinner er assosiert med stjernen Sothis, -eller Sirius, gudinnen Inanna / Ishtar's stjerne i Mesopotamia og den romerske Venus. *

Ifølge Plutarch, betyr Sothis på egyptisk "graviditet". "..so Isis is pregnant with the rebirth of Osiris, which is Horus, his son, the New year."Osiris is yesterday; Horus is today".

Sarkofagen var gudinnens skjød: Nut føder solen hver morgen på nytt og blir også fremstilt som den himmelske kua som bærer solbåten. Sarkofagen symboliserte og var dekorert som gudinnen Nut, der sjelen av den døde som solen, passerer gjennom hennes kropp for å bli gjenfødt. Forestillingene om livet etter døden varierte.* (ibid, s.259

Himmelgudinnen Nut er også assosiert med grisen og blir iblant fremstilt som grisemor med fire unger som patter henne. (grise-mødre var hennes hellige dyr). Nut er en av de eldste modergudinner og ble assosiert med fruktbarhet, men modergudinnen og himmelgudinnen er likevel den sammme idet tradisjonen også forteller at grisungene er stjernene som forsvinner på himmelen når solen står opp.

Isis blir fremstilt i fødende stilling på ryggen av en gris. I venstre hånd holder hun en stige.*Kanskje den stigen som Isis holder har forbindelse med fruktbarhetsritualer i Egypt i neolittisk tid ? Forbindelsen mellom gris og korn ble gjort allerede i neolittisk tid, men kornaks ble også en metafor for menneskenes håp om gjenfødsel. (ibid, s.247)

Isis,- gudinnen med de tusen navn og tittler, er den mest kjente egyptiske gudinnen og hennes kult varte i over 3000 år, fra før-historisk tid, før 3000 f. Kr. inntil det andre århundre da hennes kult og mange av hennes bilder ble direkte overført til Maria-skikkelsen.

I noen tradisjoner var Isis universets store gudinne, fra henne ble guder og gudinner, verden og menneskene født. Senere er hun Ra's hustru, andre ganger er hun Ra's mor eller den feminine part av det opprinnelige vanndypet Nun, lik Nut eller Nit og kilden til alt liv. I senere myter blir solguden Ra, den synlige manifestation av Atum skaperguden,- hennes oldefar. Isis hieroglyf er "tronen". Hun blir ofte fremstilt med en trone på hodet. Nephtys er hennes søster og dobbel. Hun kalles "husets herskerinne", det er hennes hieroglyf og hun bærer da huset som krone. Slik kan man gjenkjenne de ellers like gudinnene.

I myten om Isis og Osiris blir ''alle tings mor", gudinnen over liv død og regenerasjon, fremstilt som en menneskeligmor, søster og hustru. Som menneskene føler hun smerte og angst,- blir beseiret men gir ikke opp (assosiert med den sumerske Inanna) Ved hennes kjærlighet, mot og utholdenhet, transformeres alle ulykker som skjer, hun overkommer alle tragedier og vender de til det beste. I forbindelse med myten om Osiris død, setter hun sammen delene av Osiris lemlestede kropp. (Pyramidetekst-ibid, s. 241)

Slik blir hun symbolsk "hans mor" og kan sees som Zoe hele måne-syklusen og den evige kilde for alt liv. Osiris i rollen som bios, den levende og døende guden og manifastasjonen av kilden,- blir i Egypt delt av Osiris og Horus, som to aspekter av samme prinsipp. (ibid, s. 241) Osiris blir kalt "den grønne" noe som viser hans forbindelse med vegetasjonen og nytt liv. Osiris er også assosiert med månens faser og Nilens vann. Osiris blir fremstilt som såkorn,- mens spirer vokser ut av hans døde kropp. *

I am the plant of life

Which comes forth from Osiris,

which grows upon the ribs of Osiris, which allows the people to live.....

(Rundle Clarke, Myth and Symbols in Ancient Egypt, s.119 - ibid. s.238)

Myten om Isis og Osiris:

Ut av det opprinnelige vannet Nun, reiste det første fjell seg opp og det ble lys for første gang. Og navnet på berget var Atum "The Complete One". Atum skaper guden Shu (luft, liv, rom, lys) og gudinnen Tefnut (fuktighet, orden) og av disse fødes Nut og Geb. Myten forteller at fra himmelgudinnen Nut og jordguden Geb, ble Osiris født første dag. Arueris (den eldre Horus) ble født andre dag og Seth brøt fram fra sin mors side 3. dag. Den fjerde dag kom Isis frem "in the regions that are ever moist" og på femte dag, Nephtys. De blir kalt Enneaden, de ni guder.

Nephtys ble hustru til Seth, men Isis og Osiris skal ha elsket hverandre allerede i morslivet, før de ble født. Osiris ble Egypts første konge og:

"Creator of civilization, teaching his people the art of cultivation and the honouring of gods, establishing justice throughout both banks of the Nile'.

(Rundle Clark, New Kingdom Hymn, Myth and Symbol in Ancient Egypt, s. 103, - cit. Baring og Cashford, s. 228). Mens Osiris var ute og reiste i verden for å lære andre folkeslag, hersket Isis i hans fravær.

Seth er Osiris motsetning; han er den ufruktbare ørkenen, brennende sol, ødeleggende sandstorm og saltvann som Nilen forsvinner i. Hans dyr er krokodille, esel og flodhest.

Seth er jordskjelv, storm, torden og død. Han representerer de ukontrollerte blinde krefter, det uberegnelige, alt som truer livet eller tar livet. Plutarch kaller det: "a truculense of the soul". (ibid, s. 239)*

Osiris blir drept av sin sjalu og onde bror Seth, gud for ørken og tørke.*

Isis sørger og leter etter ham. Hun finner hans kiste i Byblos, Fønicia, innesluttet i et erika tre, som var blitt gjort til en søyle i dronning Astartes palass. *Isis får med seg søylen og drar tilbake til Egypt, og i ørkenen der hun kan være alene, åpner hun kisten. Isis er den som forvandler seg til en liten svale som flakser med vingene og slik skaper vinden, livets pust for å bringe Osiris, sin døde bror / ektemann tilbake til livet. Slik befrukter hun seg selv av Osiris sæd og føder sønnen Horus.* Isis gjemmer så kisten som omgir Osiris i delta-områdets sumpmarker, mens hun drar til kobragudinnen Buto, for at denne skal ta vare på Horus-barnet. *

Men en natt mens den onde broren Seth er ute og jager villsvin i lyset av fullmånen, finner han Osiris kiste. Han lemlester Osiris kropp i 14 deler, og kaster Osiris fallos i Nilen.

Da Isis hører om dette drar hun på nytt for å lete etter Osiris i en båt av papyrus. Denne gang har hun hjelp av sin søster Nephtys, Nephtys sønn Anubis, med sjakalhodet*, Isis sønn Horus med falkehodet* og også måneguden guden Thot med Ibishodet, han som også kan ta form som en bavian.* Slik fant de alle delene av Osiris untatt fallos som hadde blitt slukt av en fisk. Isis begraver hver del av Osiris med alle ritualer som tilkommer en gud og erstatter til slutt den manglende fallos (livssøylen) med en kopi. Disse ritualene kom heretter til å bli utført i Egypt.

En annen tradisjon forteller at disse begravelsesritualene bare var formelle og at Isis omhyggelig satte sammen alle Osiris legemsdeler til en mumie, tett innvikled i lin bandasjer, ved hjelp Anubis transformerende magi i hans rolle om prest.

Fordi Isis elsker Osiris og leter etter ham og ved sine krefter bringer ham til live igjen, blir hun mytologisk hans mor. En av pyramidetekstene sier:

"Thy mother has come to thee, that thou mayst not perish away; the great modeler

she has come, that thou mayst not perish away. She sets they head in place for thee, she puts they limbs for thee; what she brings to thee, is they heart, is thy body".

(Spells 834 f, in Sethe, Pyramidetekstene,-cit. i Neumann, The Origins and History of Consciousness, s. 222)

Dette språklige bilde, minner om bilde og tekst fra Sumer, der gudinnen prises med med alle sine tittler som håndtverker).

Så viftet Isis, Osiris døde kropp på nytt med sine vinger og Osiris fikk fornyet liv og ble hersker i dødsriket "evighetens hersker". Selv om Osiris bare kan være hersker i dødsriket, fortsetter Isis å leve med ham som hans hustru og står bak ham der han sitter på tronen i dødsriket.*

Osiris er assosiert med månens syklus, vegetasjonens faser, men også Nilens vann. Osiris han ble en metafor også for menneskets fødsel, liv, død og liv etter døden. Osiris kommer tillive med den voksende Nilen, det voksende kornet, den tiltagende månen og alt som er vekst i naturens og menneskenes liv. Osiris dør med Nilen som drar seg tilbake, med kornet som visner og med den avtagende månen. (The Myth of the Goddess, Anne Baring og Jules Cashfield, s.228-245)

I myten om Osiris møter en igjen myten om gudinnen og hennes sønn / elsker,- i en ny variasjon. Fullmånen, da Osiris blir drept,- er punktet i månefasene der månen blir avtagende. De 14 delene av Osiris kropp er et bilde av den forsvinnende månen, som Isis samler sammen igjen ved ny-måne "gjenoppstandelsens dag", som er symbolisert ved reisingen av Djed-søylen. (Djed pillar-living phallus) (Neumann, The Origins and History of Consciousness, s.222)

Reisingen av Djed søylen fra liggende til oppreist stilling, var kulminasjonen av Osiris ritene i Egypt, på dagen før begynnelsen av det nye år og en ny vegetasjons-syklus. Ordet Djed betyr stabil eller varig og som et symbol for Osiris, symboliserte reisingen av Djedsøylen; at guden, livskraften, hadde seiret over forfall, nedbrytende krefter og livløshet. Seth hadde lagt Djed på siden, men Osiris hadde bestått. Hans rygggrad, en annen mening av Djed, hadde reist seg på nytt.

Isis kaller:

"Come to thy house, come to thy house, thou pillar! Come to thy house, beautiful bull, Lord of men, Beloved, Lord of women". (ibid. s. 222)

Selv om dette er fra en sen papyrustekst, er den assosiert med en eldgammel klage for de døde kjent som "Maneros Lament", klagen over tapet av den "levende fallos". Den eldre Osiris tilhørte en matriarkal fruktbarhets sfære og også sem presten, som ikledd leopardskinn og lang hale ble kalt "pillar of his mother". (Budge, Book of the Dead, intro., p.c.(100) -ibid. s. 222).

Betydningen av Osiris som den levende fallos knytter ham også til Mendes, et annet sted der han ble tilbedt, og til den hellige væren. Kulten tilla en spesiell rolle til en spesiell dronning som hadde bildet sitt plassert i templet og bar navnet "Arsinoe Philadelphos, beloved of the goat".

Den seksuelle foreningen mellom det guddommelige dyret med en av prestinnene var en eldgammel rite. ".. so once moore again we find ourselves back in the old sphere of matriarchal fertility with its phallic deities. "(ibid, s. 223) Denne fasen i Osiriskulten er dominert av jordgudinnen og av Osiris som kornguden.

"In the coronation ceremony of the Egyptian kings the significanse of the grain formed the most ancient element: Osiris, the grain, is "threshed" by his enemy Set.

(ibid, s.223)

Isis øyne og tårer: Den voksende Nilen ble også sett som Isis tårer; for når Isis sørger over den tapte Osiris, faller tårene fra hennes øyne og får Nilen til å vokse. Pausanius, den greske skribenten skriver:

" The Egyptians say that Isis bewails Osiris when the river begins to raise; and when it inundates the fields they say that it is the tears of Isis". (ibid, s.233)

I

Isis / Nepthys er fremstilt som slangegudinnene i de opprinnelige vann og bærer respektivt kronene for nedre og øvre Egypt.*

Som fuglegudinnene er de gudinner i underverdenen og beskytter de dødes sarkofager og gravkammer. Isis og Nephtys er iblant avbildet som to små haukefugler, sittende på hver side av sarkofagen eller de er fremstilt som fuglegudinner med store beskyttende vinger.*

Ankh, symbolet for evig liv, er i formgivning og symbolikk beslekted med den minoiske hellige knuten og dobbeltøksen. (Baring og Cashford, op. cit. s. 122) Både Neith, Nut, Isis, Hathor, Maat, Ra, Atum, Amon, Khons ... blir fremstilt med Ankh, symbolet for livets pust og evig liv.

Et maleri i graven til Amenophis III., viser Osiris som holder Ankh foran nesen til den døde kongen og slik gir ham evig liv i de dødes rike. *

Lenge før pyramidetekstene ble nedtegnet var Isis allerede en figur med presise egenskaper og i Heliopolis-prestenes kosmologi, er hennes funksjon som den som tar seg av døde, klart definert. (ibid, s.245) Isis hadde mange funksjoner;

"offering the food and water of immortality; goddess of the words of power; the

tender, caring mother of Horus her son; and goddess of the throne upon whose

sovereign lap the king sat as her infant child in the image of all humanity "

(Baring og Cashfield, s.225)*

I det 2. århundre e. Kr. beskriver Plutarch Isis som et universellt prinsipp:

"Isis is in fact, the female principle of nature, and is receptive of every form of generation, in accord with which she is called by Plato the gentle nurse and all- receptive, and by most people has been called countless names, since, because of the force of Reason, she turns herself to this things or that and is receptive of all manners of shapes and forms. She has an innate love for the first and most dominant of all things, which is identical with the good, and this she yearns for and pursues; but the portion which comes from evil she tries to avoid and reject, for she serves them both as a place and mean of growth, but inclines always towards the better and offers to it opportunity to create from her and impregnate her with affluxes and likeness in which she rejoices and is glad that she is made pregnant and teeming with these creations. For creation is the image of being in matter, and the thing created is a picture of reality".

(Plutarch, 'Isis and Osiris' in Moralia, Book 5, s.131- cit. ibid, s. 245)

I Neumanns skjema av de tre aspektene av det arketypisk feminine prinsipp, er Isis en projeksjon av arketypen store Mor. Neumann skriver:

"The figure of Isis howewer, combining features of the Terrible and the Good Mother, correspondens to the archetype of the Great Mother and discloses suggestions of the primeordial archetype of the Feminine and of uroboros.

(Erich Neumann, The Great Mother, s.22)

Gudinnen Selket blir fremstilt med en skorpion (dødssymbol i Mesopotamia) på hodet, som skorpion med kvinnehode og noen ganger er hun fremstilt som skorpion og holder Ankh. Selket har sine røtter i før-historisk tid og hun var gudinne for fruktbarhet såvel som beskytterinne( R. Patrick, op. cit. s.47) Hun er også Ra's hustru i noen myter, beskytter av ekteskapet og gudinne for både fruktbarhet og underverdenen. (Ann & Imel, op. cit. s.94)

Ba sjelen-den individuelle, personlige sjelen blir fremstilt i form av en liten fugl med menneskeansikt som dveler over den døde. Når den døde og Ba er forenet med hverandre, hilser de Ka sjelen, den universelle sjelen, den vitale essensen som de er skapt av. Også Ka er fremstilt som en fugl, noen ganger som en blå phønix som hilser den døde som en mor: "Behold I am behind thee, I am thy temple, thy mother, forever and forever." (Baring and Cashford, s.246) Å dø var å bli forenet med sin KA.

Gudinnen Sekhmet blir fremstilt som løvinne og gudinnen Bast som katt.

Det er antakelig samme gudinne i to aspekter. Bast er en meget gammel gudinne; hennes kult var i Bubastis i delta området. En skulptur fremstiller henne som katt med 6 kattunger. Hver morgen svelger hun kattungene som er stjernene på himmelen, og hver natt slipper hun dem ut igjen for å lyse på firmanentet * (22. dynasti). Hun er assosiert med helse og helbredelse, jorden og naturen, månen og natten- solen og dagen, kunst og krig, moder og beskytter. Nedskrevne myter gjør henne til hustru / datter av solguden Ra. (Ann & Imel, s.79) Bast ble senere fremstilt som kattegudinnen som følger sol-båten og dreper mørkets slange Apopis,- Ra's motsetning.( Ann & Imel, op. cit. s.79)

Sekhemet ligner Bast men en farligere skikkelse. Hun er assosiert med ild, jakt og ville dyr, krig, rettferdighet, magi, himmel og underverdenen, mot og fysisk styrke. Hun kalles "den mektige" og forsvarer den guddommelige orden. 600 statuer av henne stod foran templet til Mut. (ibid, s.94) Hun blir fremstilt som løvinne eller som kvinne med løvehode. Ofte holder hun Ankh eller et sistrum. Mytene gjør henne til skaperguden Ptahs hustru og mor til Nefertum. ( lotus)*

Taueret,- er en modergudinne fra for-historisk tid. Hun blir fremstilt som en antropomorf flodhest og ble særlig dyrket som beskytterinne for graviditet og fødsel, særlig knyttet til hjemmets sfære. Hun ble oppfatted som "skaper av liv ". Amuletter av Taueret ble lagt i graver som beskyttelse når den døde skulle bli gjenfødt. Opprinnelig var hun en himmelgudinne som assisterte ved solgudens fødsel. Derfor ble hun assosiert med Ra og gjenfødsel og med solen som hver dag ble født på nytt på den østlige himmelen. Taueret bærer symbolet for beskyttelse,- sa, i høyre hånd. ( R. Patrick, op. cit. s.46) *

Andre ganger blir hun fremstilt som krokodille med løveføtter, eller som gudinne for hevn med løvehode og kropp som en flodhest, da er hun identisk med Ammut, monsteret som fortærer de som er veid og funnet med et hjerte tungt av ondskap. (Ann & Imel, s. 97) I henhold til Neumanns inndeling må hun da være projeksjon av arketypen god / ond Mor = store Mor.)*

De fleste av gudinnene i Egypt,- forener motsetninger.

Gudinnen Maat,- representerer essensen i den egyptiske mytologi, hun knytter guddommelige vesener og menneskelige vesener sammen under en universell lov: "for de lever alle ved Maat, i Maat og for Maat". Gudinnen bar på sitt hode en enkel strutsefjær, som i dødsriket, i "dommens hall", ble lagt på vekten i balanse med den avdødes hjerte.Først blir den døde ført frem for Osiris trone av Thot, gud for visdom (med Ibis-fugl hodet ) og avgir der en erklæring om at han eller hun er uten skyld og ondskap. *

Egypterne trodde at hjertet var sete for intellegensen og dersom hjertet var fritt for ondskap ville det være i balanse med sannhetens fjær. Dersom hjertet var uskyldig ville gudinnen Maat lede den døde frem for Osiris trone for der å mottal livets pust, det evige liv som er symbolisert som Ankh. Etter Neumanns inndeling må hun være "god Mor".*

Thot, måneguden: Mytene forteller at Thot var "selv-skapt " og at han fremstod i begynnelsen av tiden i en lotusblomst. Han var gud for visdom, oppfinner av språket, beskytter av skriverne, den guddommelige regnskapsføreren. Han var en syntese av mange guder og blir også fremstilt som bavian. (Richard Patrick, op. cit. s.23)

Seshat,- er en meget gammel og interessant gudinne som senere må ha blitt knytted til Thot som hans hustru/ søster. Opplysningene om Seshat varierer:

Hun er assosiert med; himmel og underverdenen, udødelighet, kunst, utdannelse og kunnskap, vitenskap og seremonier. Blant hennes tittler er "gudinne for malerkunst og forfatterskap", "herskerinne over bibliotek", "herskerinne over skriverne", "herskerinne over arkitektur-kunnskap", "protokollfører for gudene" og "grunnlegger av templer". Det er Seshat, personifisert som prestinne, som kommer til byggestedet med verktøyet som ble brukt for å markere posisjonen og axis for det fremtidige templet. Egyptisk presteskap bestod hovedsaklig av kvinner i tidligere tider. Seshat blir fremstilt med skriverens palett i hendene, som den gudommelige skriveren.

Seshat er assosiert med Nisaba i det fjerne Østen og med Sophia (visdom) i det nære Østen. En annen versjon av Sheshat er i tillegg også den himmelske arkitekt og oppfinner av matematikk og senere ble hun skjebnegudinne som måler menneskenes livslengde.(Ann & Imel, op. cit. s. 95) Seshat er representert langt nede på søylen og har som symbol en palmekrone med sine fjærblad mellom to tvinnede slanger.* Det skal være tegnet for en urgammel guddom, som døde ut allerede i det Gamle Rike. (Vivi Laurent Täckholm, Faraos Blomster, s.203, Aschehoug & Cosom, 0slo 1953) Ifølge Neumanns skjema om utviklingen av det feminine prisipp, må Seshat være en projeksjon av arketypen Gode Mor.

Væren og oksen er assosiert med flere guder og gudinner som symbol for stor styrke og den mannlige generative kraft. I hymn of Hibis, blir Amon Ra påkalt som følgende:

"The Ram dwelleth in Mendes, united as the fourfold god Thmuis. He is the phallus,

lord of the gods. The bull of his mother rejoiceth in the cow, and the husband

maketh fruitful through his seed. (op. cit. s.240)

Dette er en kraftfull metafor for ritualet "det sakrale bryllup".

Mest kjent er oksen Apis som er assosiert med Ptah, skaperguden i Memphis,- og med den androgyne Nilguden Hapi, som forener øvre og nedre Nil- og som blir fremstilt som to personer med kvinnelige bryster-- og med den ithypfalliske guden Min, gud for menns seksuelle kraft.(også assosiert med regn, vekst og modning av kornet. )*

Slangen finner en som uraeus på gudinner og guders panne. I sitt onde aspekt er den fremstilt som nattens uhyre Apophis-slangen, som hver morgen må bekjempes av Seth (Osiris bror) for at solen-guden Ra på nytt skal kunne ferdes i sin båt over daghimmelen.*

Den gamle Kobragudinnen Buto, mer kjent som uraes-kobra båret foran i faraonenes kroner,- er klar til å handskes med hans fiender. Hun er søster til Nekhebet; gribbegudinnen. Det er Buto som forsvarer farao. Hun var hovedsaklig gudinne for det nedre Egypt, deltaområdet, mor til både sol og måne, modergudinne og gudinne for rettferd. Buto er slangegudinnen i det opprinnelige mørket . (Ann & Imel, s. 79)

Gribbegudinnen Nekhebet ble også båret på kronen,- i det øvre Egypt. Den gamle gribbegudinnen Mut ble etterhvert fremstilt som kvinne med gribben i fronten av hodebekledningen og som konsort av skaperguden Amon i Thebes. Deres sønn var Khons, månegud i Thebes. Richard Patrick, op. cit. s. 44)

Øyne som vi fant som et livgivende symbol i neolittisk tid i andre kulturer,- er i Egypt fremtredende som solguden Ra's Øyne eller det vingede Wedjat-øyet som tilhører Horus. Striden mellom Horus,- som vil hevne sin far Osiris, - og Seth, fortsetter. Nye myter forteller at Horus mister sitt venstre øye, som Thot helbreder. Seth mister sine testikkler. Kampen mellom Horus og Seth raser i tre dager og tre netter, de tre dagene av månens mørke som en finner i mange kulturers myter om liv og død. Langt om lenge i mytens fortelling, reiser Horus til underverdenen og presenterer det tapte øyet for Osiris. Dette øyet restaurerer Osiris til evig liv og det ble kjent som "øyet", det som beskytter mot alt ondt.

Da Osiris ble levende igjen, våknet også all naturens liv og det nye år begynte. Denne myten har elementer som bekrefter det nye patrilineære prinsippet; tidligere arvefølge gikk gjennom moren. Men hva som er interessant er at øyet som symbol er knyttet til det livgivende aspektet, som det var i det neolittiske Europa.

7. 1 Androgyne og mannlige skaperguder:

Flere av skapelsesmytene i Egypt forteller om Nun, det opprinnelige vann.

Nun, den opprinnelige substans som er både maskulin og feminin av natur, blir påkalt som: "Amon, the primeordial waters, which were in the beginning."

Amon blir også kalt: "Father of Fathers, the Mother of Mothers".

Tilsvarende blir det feminine aspekt av den opprinnelige Enhet påkalt som:

"Nit the Ancient. The Mother of God, Mistress of Esne, Father of the Fathers,

Mother of the Mothers, who is the scarab and the vulture, who was in the beginning.

Nit the Ancient, the Mother who bore Ra, the god of light, who brought fourth.The

Cow, the Ancient, who bore the sun and set the seeds of gods and men."

(C. G. Jung, Symbols og Transformation, Collected Works,Vol. 5, s. 240) *

Neumann observerer at:

"In the matriarchal sphere, the daytime sky is realm where the sun is born and dies,

not as later, the realm over which it rules". (Neumann, the Great Mother, s. 223)

Atum, var skapergud i Heliopolis. Hans fremkomst ble tolket på flere måter; Han oppstod av Nun, fant ingen steder å stå; derfor skapte han det opprinnelige fjell; han kom ut av mørket og brakte lys til verden. Så skapte han flere guder ved seg selv, idet han enten masturberte eller spyttet dem ut. Atum ble sett som en enhet av begge kjønn.(androgyn) . *

Andre versjoner forteller at berget reiste seg fra Nun og bergets navn var Atum, '"The Complete One". Atum ble kalt Ra-Atum idet han er knyttet til solen (lyset) som var så viktig i den gamle egyptiske religionen.

Ra, solguden, blir omtalt som "det selv-skapte vesen". Scarabe'en som ruller en ball foran seg ble assosiert med solguden og skaperguden Ra Atum i Heliopolis. I sin manifestasjon var han Khepri, som iblant blir fremstilt i solbåten som scarabe,- rullende solen foran seg. Solbåten holdes oppe av Shu, (luftens og atmosfærens gud) mens himmel-gudinnen Nut tar imot solen. Egypterne trodde at ballen som skarabe'en ruller foran seg inneholdt et egg, slik at den ble fornyet av sin egen substans. (Richard Patrick, op. cit. s.19)

Det kosmiske egg og den himmelske gåsa.

En annen versjon forteller om en opprinnelig hellig sjø, midt i den lå det opprinnelige berget som en øy. I kaos-tiden kom den '"himmelske gåsa" til denne øya,- la der det kosmiske egg og brøt universets taushet. Ut av egget kom Ra som skaperen av verden. (Heliopolis og Memphis)

Denne gåsa ble emblem for jordguden Geb og også skaperguden Amon i Thebes ble assosiert med den himmelske gåsa (ca. 2600 f. K.r. ibid, s. 22)

Skapelsesmyten om Atum minner meget om den før-hellenistiske, pelasgiske skapelsesmyten og det er mulig at det bak denne gåsa skjuler seg en gammel androgyn skapergudinne?

Jeg har satt bildet av den "himmelske gåsa" som første bilde foran på søylen, mellom bena til kvinneskikkelsen. Også Ann § Imel har tatt henne med på listen over feminine skaper-guddommer i Egypt. ( Ann & Imel, op. cit s.80) Selv om senere tolkninger av denne skaperguddommen gjør gåsa mannlig, er det her en tydelig forbindelse til forestillinger i både paleolittisk og neolittisk tid.

Ibis-fuglen som skaperguden Thot: En skapelsesmyte i Hermopolis forteller at Ibis- fuglen skal ha lagt det kosmiske egg. Thot var også skapergud i Heliopolis. En annen tradisjon forteller at Thot hadde skapt seg selv (androgyn) og at han fremstod i begynnelsen av tiden i en lotusblomst. (Hermopolis) *

Etter at kong Narmer underla seg det nedre Egypt ble det bygget en ny hovedstad ved navn Memphis. Høyguden i denne regionen var skaperguden Ptah. Myter forteller at han skapte ved Ordet: "Hans tunge ga ord til tankene i hans hjerte". Ptah var også beskytter for steinhoggere, metallarbeidere, båtbyggere og ble kalt "guddommelig kunst-håndtverker". Septeret som han holder, forener emblemer for liv, stabilitet og makt. * (Richard Patrick, op. cit, s. 21)

Væren: Skaperguden Khnum, "selv-skapte Khnum" som stiger opp av Nun, blir fremstilt med værens hode. Det er en meget gammel gud. Han er fremstilt i bronse med værhorn som tilhører en rase som forlengst er utdødd.( ibid. s.26)

Skaperguden Amon er også fremstilt som vær. Han ble den nye nasjonalguden, i det nye kongedømme da kulten til Atum skiftet over til Amon med senter i Thebes.(1550 f. Kr.) Hans konsort er Mut, modergudinnen. Mut skal opprinnelig ha vært en gribbgudinne, assosiert med Nehkebet. Senere ble hun fremstilt som kvinne med gribb-symbolet på kronen. Grekerne identifisete henne med Hera. Amon og Nuts ekteskap ble feiret årlig og da ble det fremsagt orakel utsagn av Amon via hans prester. (ibid,s. 43) *

Guden Harsaphes i Faiyum (antakelig vegetasjonsgud) som ble statsgud i det 7. dynasti -og var assosiert med Osiris,- har samme slags værhorn. (ibid. s. 68)

Mannlige skaperguder som Ptah og Khum blir fremstilt som pottemakere eller skulptører som former det kosmiske egg hvorav allting oppstår; naturen, dyr og mennesker. Skapergudinnene blåser liv i skapelsen.

Forestillingen om en mannlig skapergud, fremstår i både Sumer og Egypt før det 2. årtusen f. Kr. *

Separasjonen mellom himmel og jord blir i Egypt fremstilt som guden Shu (luft) som løfter opp og separerer gudinnen Nut ( himmel) fra guden Geb (jorden) . *

I motsetning til myten om separasjonen av den opprinnelige enhet An-Ki av guden Enlil (luft) i Sumer, der jorden er feminin; -er jorden i Egypt maskulin og himmelen fremstilt som gudinnen Nut.

Disse skapelsesmytene i Sumer og Egypt som beskriver separasjonen av himmel og jord, blir i en jungiansk tolkning forstått som "bevissthetens fødsel". Selvet som oppfatter og vurderer blir separert fra det som oppfattes og vurderes og mytene skal således kunne tolkes som den nye menneskelige kapasitet til å reflektere over sin handling,- istedenfor å handle instinktivt, - noe som setter mennesket utenfor resten av naturen. (Baring og Cashford, s.254)

7. 2 Transformasjonen av Osirismyten:

Egypterne symboliserte sine religiøse forestillinger med bilder av guder som hadde kvaliteter og egenskaper som de observerte hos dyrene og i naturen forøvrig.Også i Egypt skjedde omtolkninger og forandringer av tidligere myter som følge av sosiale forandringer, men de gamle myter og forestillinger levde videre ved siden av nye myter, eller de ble blandet sammen i løpet av fortellingen.

Osiris og "stigen": Mange av de egyptiske symbolene har samme betydning som de hadde i det neolittiske Europa i forbindelse med tilblivelse, liv, fruktbarhet og død. Men de gamle ritene og symbol-innholdet i dem, ble transformert til å gjelde mere enn fruktbarhet.

"The figure of Osiris is from the very beginning bound up with the priciple of

ascension. The earliest picture of him shows him as "the God at the Top of the

Staircase."

(Petrie, The Making of Egypt, Pls.X,LII - Neumann, op. cit. s. 233)

"He is the ladder from earth to heaven, and those who could not be buried in Abydos itself tried at least to set up a stone there at the "staircase of the great God". (ibid,233) "..in the tombs of the ancient and middle Empires several models of ladders have been found. (Erman, Religion, s. 265, - cit. ibid, s.233)

Ved å stige opp fra jord til himmel og overvinne død og ødeleggelse, blir Osiris et eksempel på transformasjon og oppstandelse. Den døde identifiseres med Osiris. Osiris oppstandelse gjenspeiler en psykisk transformasjon som mytologisk er prosjisert som unionen av den eldre, jordiske Osiris med hans høyere " åndelige sjel" og "åndelig kropp".

"this self -transformation, resurrection and sublimation, which is at once a union with

the self, is described as the union of Osiris, God in the Underworld, with the Sun

God, Ra." ( ibid, s.234)

Jeg har assosiert dette med et bilde av Maria som fremstiller spinnersken som vever livets tråd, idet hun har trappetrinn nederst på skjørtekanten. Maria står mellom på jorden mellom hav og himmel. (bølgete vannslinjer) Hun flankeres av engler og har duen, den hellige Ånd,- på høyre side av hodet. (Annunciation, Church of Scorpe, Spania,1200 f. K.r.)

Bildet av stigen kommer tilbake i myten om Sophia (Visdom) og Alkymi som også blir fremstilt med stige og som symboliserer en oppstigning til ny erkjennelse eller åndens fødsel. (Alkymi / Filosofi, -sentral portal i Katedralen Notre Dame, Paris. Baring og Cashford, s. 648) *

Osiris dobbeltnatur, unionen av Osiris og Ra,- korresponderer også med bildet av Ba-sjelen som forenes med Ka-sjelen. Ba, hjertesjelen som er det trans-personlige kroppssenter, forenes med den åndelige sjel og kropp Ka) I denne unionen ligger Osiris mysteriet:

"I am the Divine soul which dwelleth in the divine Twin gods.

Question: Who is this? Answer: It is Osiris. He goes to Dedu and findeth there the

soul of Ra. Each god embraces the other and the divine Souls spring into being

within the Divine Twin Gods", (Budge, Book of the dead. Ch.17-Neumann, op. cit.

s.236) Langt frem i tiden blir Jomfru Maria tiltalt som '"himmelens port", som mediator mellom sin sønn Jesus og menneskene. (ibid s.560 )*

Osiris Mysteriene:

Mysteriene i Egypt, fra de tidligste dynastier-- til mysteriene senere i det nye kongerike, ble utført i de innerste rom av templene, der vanlige mennesker ikke hadde adgang. Der ble Osiris pasjons historie dramatisert; hans liv og dødsmåte, hans behov for beskyttelse i dødsriket der Isis, Nephtys og andre gudinner og guder assisterte. I Osiris oppstandelse deltok hele Universet.

Den hellenistiske Isis:

Da Alexander den Store erobret Egypt i år 332 f. Kr., ble Egypt en del av den greske verden, men greske filosofer hadde allerede besøkt Egypt i hundrevis av år. Handelsmenn brakte også kulten av Isis og Serapis til Hellas, der Isis ble assosiert med Demeter. Parallellen mellom myten om Isis og Osiris og myten om Demeter og Persephone, var opplagt for et intellektuellt klima som lette etter likheter mere enn å legge vekt på forskjeller. Aten var et viktig senter for de egyptiske mysterie ritualene.

I Apuleius beskrivelse av Isis mysteriene, "Det gyldne esel"- viser Isis seg for ham; hun transformerer ham fra å være et esel til å bli et menneskelig vesen.

En gresk hymne til Isis, tillegger Isis blant utallige funksjoner også kvaliteter som i Egypt var knyttet til gudinnen Maat. I denne hymnen er Isis eldste datter av den greske guden Kronos, hustru og søster av kong Osiris og mor til kong Horus. (200 e. Kr.,- cit. i Joan C. Engelsman, The Femenine Dimension of the Divine, s. 64-6, - cit. i Baring og Cashford, s.269) Da hadde det gått 3000 år siden Isis første gang ble nevnt.

Et bilde på søylen viser den hellenistiske Isis stående på to slanger som dronning over himmel, jorden og underverdenen.* Isis ble dyrket i Romerriket inntil kristendommen ble innført. Da ble meget av kulten til henne overført til Mariaskikkelsen.

Monotheisme i Egypt: En ny religiøs forestilling om en androgyn guddom som ble oppfattet som Alt og opprinnelse, åpenbarte seg til og ved Iknathon, konge av Egypt ca. 1372-54 f. Kr. fra det XVII dynasti; sønn og etterfølger av Amenhoteb III. Denne "Ene" var Aten, symbolisert ved solskiven. (Aten - sirkel- helhet ) Akhenaten som farao heretter kalte seg, erklærte at han hersket ved Maat, gudinnen som personifiserte sannhet og rettferd. Med sin hengivenhet til sine personlige idealer, klarte han ikke å opprettholde Egypts grenser og den voksende uroen i Thebes, idet han aktivt forfulgte kulten til Amon. (Richard Patrick. op. cit. s. 53) Relieff og malerier viser Akhenaten, den underskjønne Nefertiti og datterensom tar imot solens velsignende stråler. Solstrålene ble formet som hender.

Det er interessant fra et jungiansk perspektiv å se alle fremstillinger av Akhenaten, mystikeren og poeten, farao, hersker, ektemann og far,- som lar seg avbilde som androgyn, fremstillt med klart feminine former.*

Her er det etter min forståelse, -en tydelig manifestasjon av "projeksjoner" som gir assosiasjoner til mystikeren og kunstneren og poeten William Blake; "As a man is, so he sees."

Kap. VIII

KANAAN

8. Ordet "Asherah" i Bibelen, referer både til gudinnen selv og til de de utskårne figurene av henne i tre. (ingen av disse har overlevet) I alle større utgravninger i Palestina er det blitt funnet små nakne kvinnelige figuriner i leire inne i husene. De kan være modeller av større skulpturer som stod i hellige lunder og templer der statuene hadde større kunstnerisk kvalitet. De små leirfigurene, idoler, har en sylindrisk form fra hoften og ned og en flate å stå på. (Palestina, 2000 - 600 f. Kr. Baring og Cashford, s. 455) Kvinnene kan ha brukt disse små modellene som forsikring om hjelp ved fødsler og som et ønske om fruktbarhet.

Da Israelittene gjorde inntog i Kanaan, fant de ikke et sparsommelig befolket land og et primitivt folk, men et folk med en kulturell tradisjon der dronningen hadde rollen som yppersteprestinne,-mens andre kvinner var prestinner. Sterke og rike byer hadde for lengst etablert handelsforbindelser med Egypt, Babylonia og Hettittenes kongedømme i Anatolia. Kanaanittiske herskere hadde ofte giftet seg med prinsesser fra utenlandske hoff og de tidlige israelittiske kongene fulgte denne tradisjonen.

Uansett opprinnelsen til gudinnene i Kanaan, så hadde de meget til felles med gudinner i Babylonia, Egypt og Anatolia. Disse gudinnene ble adoptert av de israelittiske stammene da de slo seg ned i Kanaan.

På tross av profetenes anstrengelser for å utslette den gamle religionen og gudinnekulten i Kanaan og forbudet mot å tilbe bilder på "høye steder" og i "lunder", overlevde bildet av gudinnen og mytene om henne. I Kanaan som i landene omkring, var mytologien om gudinnen og hennes sønn / elsker dypt rotfestet i religiøs tro, fordi den var nær knyttet til til jordbruket og årstidenes vekslinger av tilblivelse, liv, død og gjenfødelse.

8. 1 Gudinnen Asherah er troligst den eldste og blir nevnt så tidlig som 1750 f. Kr., i en sumersk inskribsjon som omtaler henne som hustru til Anu. Anu kan identifiseres som El, faderguden i det kanaanittiske pantheon. Asherah var gudinne i både Tyre og Sidon så tidlig som 1200 f. Kr., og det var muligens en sidonisk hustru av kong Salomon, som introduserte henne ved hoffet til denne israelittiske kongen. (ibid, s. 456) Eliade skriver: "Israelite ecstatic prophecy has its deep roots in the Canaanite religion"... "for the Canaanite priestesses and priests were skilled in the shamanistic arts". (Mircea Eliade, A History of Religious Ideas, s. 127,- ibid, s.456)

Asherah kan ha blitt Yahwehs konsort ,- da Yahweh overtok faderguden El's karaktertrekk. Asherah ble også kalt "gudenes mor" og konger ble næret av hennes bryster som i Sumer og Egypt. Mange av Asheras bilder, som ble kalt asherim, ble skåret i tre og satt opp i hellig-dommer på bergtopper eller i hellige lunder av trær.

Et bilde av henne skal ha stått i flere hundreår i Salomons store tempel i Jerusalem. (R. Patai, the Hebrew goddess,- ibid. s.455)

Gudinnene Asherah / Anath / Astarte er trolig samme gudinne som Ishtar. Astarte blir oppfatted som lyset, det himmelske aspekt---Anath som det mørke, chtoniske aspekt. Asherah og guden El danner et gudepar, som i myter blir fremstilt som foreldre av Anath / Ashtoreh og Hadad, "tordenguden" vanligvis kalt Baal. Bel eller Baal betyr "herre" og han er gudinnen Anat's bror / consort.

Baal, sønn av "oksen El " var dragedreperen, den som drepte slangen, -men han var også en fruktbarhetsgud som brakte regn fra himmelen. Tørken var den naturlige fiende for kanaanittene, - som oversvømmelser var det for sumererne.

Som den sumerske Inanna drar Anath ned i underverdenen for å befri sin bror / konsort guden Baal, fra sin onde bror Mot, (tørken) slik at jorden kan bli fruktbar igjen. Vi møter de samme forestillingene om og om igjen, med andre navn og små varianter. (ibid. s.454-46)

Gudinnens symboler; slange, horn, nett, gjeit, kornaks, løve, lotus, møter vi også i Kanaan. Gudinnen blir fremstillt som en sittende slangegudinne med en hornet krone og nettmønster på kjolen (Ugarit, Ras Shamra, nord Kanaan, 1800-1700 f. Kr.-ibid, s. 453)*

Et relieff på lokket av en elfenbensboks viser modergudinnen mellom to gjeiter og med kornaks i hendene. (Ugarit, Ras Shamra, 1300 f. K.) Her er hun fremstilt som fruktbarhetsgudinne. *

(ibid, s.455)

Et relieff på et gull-anheng, viser gudinnen stående på en løve, med lotusblomster i hendene, vulva og to slanger som flankerer henne fra hoften og ned. Håret krøller seg i spiraler. Kronen har vertikale vannlinjer.(1300 f. Kr.- ikke på skulpturen, ibid. s.458) Dette motivet må fremstille henne som gudinne over liv og død.

Et egyptisk relieff viser den kanaanitiske gudinnen Qetesh stående naken, på en løve idet hun løfter en bunt lotus med høyre hånd og en bunt papyrus med venstre hånd. Hun er flankert av den egyptiske fruktbarhetsguden Min på sin høyre side og en annen gud med spyd? og Ankh,- på sin venstre side. Min er bringer av regn. (1300 f. Kr.) Det er mulig at gudinnen også her knytter sammen liv og død.( ibid, s.458-50) (ikke på skulpturen)

Astarte (Ashtoreth på hebraisk) blir nevnt bare ni ganger i det Gamle Testamente, Asherah førti ganger; dette gir inget inntrykk av betydningen av kulten til Astarte som var enda mere utbredt enn kulten til Asherah i Kanaan. En skulptur fremstiller Astarte/ Ishtar som frodig fruktbarhetsgudinne.* Skulpturen minner meget om gudinne-skupturene i paleolittisk tid med tynne bein og voldsomme hofter / lår som to egg. Mave og vulva går i ett, brystene er små, men hun byr dem frem. På knærne er det modellert inn øyne ?* (2000 f. Kr. ibid, s.198)

En annen skulptur i alabast fremstiller Astarte med ny-månen på hodet. (Babylon, 200 f. Kr. ibid, s.44) *

I et egyptisk papyrus (1200 f.Kr.) blir Astarte og Anath kalt de to døtre av Neith, "gudenes Mor". Begge hadde tittelen "himmeldronning".

Astarte blir også fremstilt med horn, noe som knytter henne til både Ishtar og Nut, Isis og Hathor i Egypt. Astarte har også tittelen "herskerinne over berget" og "gudenes herskerinne".

I det 4. århundre f. Kr. ble Astarte som gudinne i Sidon, kalt "havets jomfru'' og "beskytterinne for skip", noe som knytter henne til Maria som "Virgen del Carmen",- sjøfarernes, fiskernes og marinens beskytterinne i Spania.

Raphael Patai's studie "The Hebrew Goddess', følger kontinuiteten av gudinne forestillinger. Historiske og arkeologiske belegg viser at gudinnen var dypt etablert i israelittenes liv på mange måter fra erobringen av Kanaan til det babylonske eksil. (cit. i ibid, s.448)

Fra omtrent 400 f. Kr., etter post-eksil reformene av presten Ezra, synes gudinnen å forsvinne. Merkelig nok forblir hennes bilde i det "helligste av det helligste" i det Andre Templet.

1500 år senere dukker gudinnen opp igjen i middelalderens kabbalistiske litteratur i Spania og syd Frankrike, som Shekhinah eller Matronit: Matrone eller dronning, det feminine aspekt av Gud. * (ibid, s.449)

Den skjulte gudinne i hebraisk religion: Fuglegudinnen som kjerub.

Vingede vesener ( kjeruber, engler) vokter livets tre i forskjellige kulturer.

De vingede vokterne av livets tre på et assyrisk relieff i Assurnasirpal's palass (900 f. K.r.) og i kong Ahab's palass (870 f. K.) er kanskje reminissenser av den opprinnelige androgyne fuglegudinnen i paleolittisk tid. ( ibid,s.450-51)* I jødisk religion, på tross av forbudet mot bilder, var kjerubene (cherubim) meget viktig i tempel ritualet.Kjerubene ble antakelig sett som mediatorer mellom menneskene og Gud og voktere av mysteriene. Senere reflekterte de to kjerubene Yahweh's mannlige og kvinnelige aspekter. Før ødeleggelsen av det Andre Templet, skal figurer av en mannlig og en kvinnelig kjerub som omfavnet hverandre, og som stod i det aller-helligste, ha reflektert pakten mellom Yahweh og Israels folk, som hans brud. (Studier av Arken, gjort av Gressman og Morgenstern, i Raphael Patai, The Hebrew Goddess, s. 94. - Baring og Cashford, The Myth of the Goddess, s. 449-454)

8. 2 Persia; Tidsbegrepet:

Det lineære tidsbegrepet med fødsel, liv, død og dom, - er en forestilling som en først finner i Persia. (ca. 600 -400 år f. Kr.) Muligens i forbindelse med predominansen av de solare, himmel-fadergudene, fremkom det i persisk mytolog i en annen ide om tiden. Tiden ble ikke lenger oppfattet som syklisk (lunar modell), der modergudinnen tar tilbake de døde til mørket av sitt skjød for å gjenfødsel ved neste nymåne.

Ettersom faderguden ikke kunne ta tilbake de døde til seg selv i jorden for gjenfødsel, måtte han ta de opp til seg i himmelen. Derved ble tiden lineær; den hadde en begynnelse ved fødselen og en ende ved døden. Tenkt i kosmiske proporsjoner hadde da også selve skapelsen en absolutt begynnelse og en abslolutt slutt. Denne slutten ville da falle sammen med den endelige triumf over mørket og være den endelige bekreftelse over den opprinnelige kosmiske seieren som frembrakte Universet (ass.-Enuma elish).

Fra Babylonia stammer de opprinnelige ideer som formet de mytiske forestillinger som preger relgionene i midt Østen. Som konsekvens av dette gikk den tidligere forståelsen av identiteten mellom natur og ånd i glemmeboken. Under innflytelsen fra Babylon bygget det jødiske presteskapet sine doktriner om en ren monotheistisk religion, med forestillingen om en eneste Gud, Faderen, Konge over alle konger, Gud over alle guder.

I doktrinene er dramaet med gudinnen avsluttet og den Allmektige Fadergud er EN. (The Myth of the Goddess, Anne Baring og Jules Cashford, s. 283)

Gud ble mann.

8. 3 Skapelsesmytene i det Gamle Testamente:

I. Mosebok, kapittel 1 og to, inneholder mange elementer av myter fra Sumer, Babylon og Egypt: Ur-vannet (Sumer, Egypt); Edens hage (Dilmun i Sumer; Paradisets hage i Persia), livets tre / kunnskapens tre og slangen. Adam som gartneren som skal vokte Herrens hage

(1. Mos. 2:15), minner om Dummuzi / Tammuz- i Sumer og Babylonia.

I den første skapelsesberetningen (P) kan Gud oppfattes som en androgyn Gud, som skaper mennesket i sitt eget bilde. Det finnes tre versjoner av denne:

1) "Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt billede, etter vår lignelse, og de skal råde over fiskene i havet og over fuglene på himmelen og over feet og over all jorden og over alt kryp som rører seg over jorden." (1. Mos. 1: 26).

2) Vers 27: "Og Gud skapte mennesket i sitt eget billede, i Guds billede skapte han dem".

3) "Dette er boken om Adams ætt; på den dag skapte Gud mennesket, han skapte det i Guds lignelse. Til mann og kvinne skapte han dem; og han velsignet dem og ga dem navnet menneske på den dag da de ble skapt ". (1. Mos. 5: 1-2).

Av religiøse institusjoner ble "Gud" tolket som mann.

Den andre skapelsesfortellingen 1. Mos. 2 (J), forteller at Gud skaper kvinnen av Adams side. (ribb-ben) Slik ble det også fremstilt mytologisk i Sumer:

Ninhursag helbredet i myten et brukket ribben av guden Enki,- gud for søtvann, ved å skape Nin-Ti, .."who made the bones of infants in the womb from the ribs of their mothers".

Psykologisk kan en jo tenke seg Adam som androgyn men mere nærliggende er det at dette bildet er funnet i sumeriske myter om gudinnen Nin-hursag "Lady Potter", keramikeren eller skulptøren. The sumerske ord for "liv" var Ti, som også betydde "ribben".

(Baring og Cashford, s. 493) Både gudinnen Aruru og guden Enki i Sumer skaper i leire, -likeledes de egyptiske gudene Khnum og Ptah.

Psykologisk tolkning av Fallet: I en jungiansk psykologisk tolkning blir separasjonen av jord og himmel og syndefallsmyten, metaforer for "bevissthetens fødsel". Myten er ikke en uimotsigelig beskrivelse av den menneskelige natur, men menneskehetens opplevelse av seg selv ved overgangen til å bli bevisst eller til den selv-reklekterende bevissthet. Å bite i frukten som betyr kunnskap om godt og ondt betyr da at menneskeheten blir satt utenfor naturen. Plutselig er det to ting; Jeg og du, Jeg og de, Jeg og det.

Det å skille, skaper polariter, som blir til vurdering om hva som er godt og hva som er ondt. Opplevelsen av motsetninger skaper konflikter, idet bare en er mulig, eller bare en er ønsket, men begge er der. Etter "Fallet " i 1. Mos. 2., kommer livet med døden, nytelse med smerte, glede med sorg eller selvet uten den andre, mannen uten kvinnen, ånd uten natur og det menneskelige vesen uten det gudommelige vesen.

Tilstanden før denne nye bevisstheten, er blitt tenkt som ''den gyldne ur-tid" i paradisets hage, en tilstand som det kanskje skulle være mulig å komme tilbake til i en evig lykksalighet i "himmelen". (Baring og Cashford, s.504)

8. 4 Yahweh: Yahweh var opprinnelig en lokal stammegud i Israel. Dersom vi går ut fra at religiøse forestillinger er projeksjoner fra menneskets selv, reflekterer gudefigurene de moralske verdiene og kulturelle holdninger av et spesiellt folk ved et gitt tidspunkt.

Dette gudsbildet vil da bli transformert ettersom den moralske bevisstheten hos folket utvikler seg. På denne måten gjenspeiler også Bibelen, bevissthetens utvikling, ifølge Neumann og andre jungiansk orienterte forskere og forfattere.

Det er mulig at individets personlige erfaringer av det "numinøse" sammen med presset av de historiske hendelser, driver psyken til å danne nye forestillinger om det guddommelige eller til å plassere de gamle forestillingene og bildene i en ny form. På denne måten kan individets streben lede til en ny erfaring og til en transformasjon av forestillingen om det guddommelige. Følelsen av å være "kallet" til en spesiell oppgave eller skjebne, eller opplevelsen av en "åpenbaring", enten i drømmer eller i "visjoner" og en søken etter å forstå deres mening, driver individet ofte mot sin vilje, til en konfrontasjon med de kollektive forestillinger i tiden.

Ettersom jødedommen utviklet seg, fremstår den ideen at menneskeheten har en oppgave å utføre. Gjennom profetenes visjoner ble den lokale stammegud en Gud for alle folkeslag.

"Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jacobs stammer og føre den frelste

rest av Israel tilbake; så vil jeg gjøre dig til hedningenes lys, forat min frelse må nå

til jordens ende". (Esaia 49:6)

Hokhmah -Visdom eller Sophia -Yahweh's brud:

"The first man knew her not perfectly: no moore shall the last find her out. For her thoughts are moore than the sea, and her counsels profounder than the great deep". (Sir. 24:28-9)(cit. Baring og Cashford, op. cit. s. 470)

Opprinnelsen til Visdom kan kanskje spores tilbake til bronsealderen og de store gudinnene Inanna og Isis. Kong Gudea av Lagash's hadde en drøm i guden Ningursus tempel da han ba om hjelp for sitt folk på grunn av tørken i landet. Der hadde han en drøm som han ikke maktet å tolke, derfor gikk han til modergudinnens tempel for å be om råd. Gudinnen tolker drømmen for ham: Kvinnen som hadde vist seg for ham i drømme med skrivepenn og tavlen med konstellasjonene var gudinnen Nisaba, søster til guden Ningursu. Hun viste ham de beste stjernekonstellasjoner for å bygge hans tempel Eninnu. Dette er muligens den eldste drøm som er nedskrevet. (ibid, s.471) Gudinnen Seshat i Egypt blir også regnet som en forløper for Hokhmah. Sophia er det greske navn.

Visdom blir fremstilt som en kvinne som går på veier og gater og roper på menneskene for at de skal ta klokskap til sitt hjerte. (Salomos ordspråk: 8:1-8) Visdom bygger sitt hus på 7 pilarer og bereder bord for å tilby brød og vin og belære folket om klokskap og gudsfrykt. (Salomos ordspråk:1-10)

En kan spørre seg om Yahweh's krav på universalitet beror på hans forhold til det feminine prinsipp. Når han er i konflikt med den kanaanittiske gudinnen taler han som en stammegud. Når Visdom er tilstede i visdomsbøkene i bildet av Sophia, gir han uttrykk for en universell visjon: "La ikke kjærlighet og trofasthet vike fra deg, bind dem om din hals, skriv dem på ditt hjertes tavle". (Salomos ordspråk 3:3 )

Den androgyne Gud i profetens røst:

I profeten Esaias ord hører vi moderens stemme fremført som Herrens røst.

9) "Skulle jeg åpne modermunnen og ikke la føde, lukke den igjen? sier din Gud.

10) Gled eder med Jerusalem, alle I som elsker henne! Fryd eder storlig med henne, alle I som sørger over henne!

11) Så skal I få die og mettes av hennes husvalende bryst, suge og glede eder ved hennes store herlighet.

12) For så sier Herren: Se, jeg lar fred komme over henne som en elv og hedningenes herlighet som en overstrømmende bekk, og I skal få die; på armen skal I bæres, og på knærne skal I kjærtegnes".

13) Som en mor trøster sitt barn, således vil jeg trøste eder; i Jerusalem skal I få trøst.

14) Og I skal se det, og eders hjerte skal fryde seg, og eders ben skal grønnes som gresset, og det skal kjennes at Herrens hånd er med hans tjenere, men han skal vredes på sine fiender" (Esaias 66: 9-14)

I neste vers taler den strenge Fader, som forlanger å bli adlydt:

15) "For se Herren skal komme med ild, og hans vogner skal være som stormvind, for å gjengjelde med sin vrede i glødende brand og med trussel i ildluer;"..(Esaias. 66: 9 -15)

Her taler en androgyn gud i profetens røst, -en projeksjon fra Esaias selv i et jungiansk perspektiv

Kap. IX

KRETA:

Hva man idag vet om det før-historiske Hellas, går tilbake til 3000 f.Kr. Ifølge Gimbutas fortsatte kulten til den store gudinne for liv, død og regenerasjon uforstyrret fra det neolittiske "gamle Europa", til sivilisasjonen på Kreta. Denne sivilisasjonen hadde sitt høydepunkt mellom 1600-1450 f.Kr. Arkeologen B.C. Evans kalte den kulturen som han fant '"minoisk", etter kong Minos som Homer omtaler, og han deler den opp i tre hovedperioder; Tidlig minoisk eller "prepalatial ", til ( 2000 f.Kr.), middel minoisk, tidlig palatial( 2000- 1600 f.Kr.) og sen palatial (1600- 1150 f. Kr.) I den midt-minoiske perioden blir hieroglyfisk skrift og senere Linar A skrift brukt.

9. 1 Det neolittiske Kreta:

Ifølge Gimbutas var Kreta direkte arvtaker av den neolittiske kulturen i Europa. Emigranter fra sør-vest Anatolia kan ha kommet til Kretas kyster så tidlig som i det 6. årtusen f. Kr. Fra tidlig av hadde Kreta handels-forbindelser med Egypt. Kreta lå i sentrum for sjøveier som forbandt det med alle de andre store kulturene i området. Dekorasjon med spiraler, på vaser med maltesisk og minoisk design er så og si identiske. (Baring og Cashford, op. cit. s.109)

Sommerfuglen, dobbeltøksen-bien, månen, nett mønster, korsformer, fuglegudinnen, slangen, oksen, hangjeita, væren, løven, hunden, livets tre, hieros gamos, labyrinten, hellig knute og kornaks, er noen av symbolene som tilhører kulten til den store gudinne på Kreta - men som også er felles for gudinnekulten i andre kulturer og tidsepoker.

Engang var Kreta dekket av store eikeskoger, cypresser og nåletrær som det idag ikke er spor av. Det var trevirke nok til å bygge palassene og til skaftene på se ceremonielle bronseøksene, dobbeltøksen som er assosiert med sommerfuglen. Dybderelieff på segl viser gudinnen med både sommerfugl-vinger og en blanding av dobbeltøks og sommerfugl. Vi finner fremstillinger av gudinnen med dobbeltøksen ved siden av motiver som livets tre. Arkeologiske funn har hittil ikke avdekket noe bilde av en mannlig gud i det neolittiske Kreta. Det mannlige aspekt av den androgyne gudinnen, ble symbolisert som hornene av oksen eller av handyr som okse, vær eller kronhjort. (Baring og Cashford ,The Myth of the Goddess, s. 131.)

9. 2 Det minoiske Kreta:

I det minoiske Kreta foregikk separasjonen av det feminine og det maskuline prinsipp.

En keramisk krukke med lang fallisk hals, nettmønster og bryster viser fuglegudinnen med barnet. (Myrtos, 2400-2200 f. Kr., ibid, s.126)

Etter ca. år 2000 f. Kr. finnes fremstillinger av den store gudinnen og en ung gud. (ibid,s.131)

I kulturen på Knossos møter vi i bilder av gudinnen og en mannlig gud, som fremstår som gudinnens sønn / elsker.

På Knossos var ritualet med okseoffring fremtredende, som segl og frescoer viser. Oksens magiske kraft ble kanskje påkalt ved at unge menn og kvinner foretok oksespranget over ryggen på oksen. Det er mulig at dette var del av innvielses-riter for unge prester og prestinner, som skulle tjene den store gudinne i hennes kult, idet det var hun som presiderte over dette ritualet. Kvinnene var kledd i hvite skinn og mennene i røde skinn, slik som man også ser det på egyptiske frescomalerier. (Knossos ca. 1500 f. Kr. ibid, s.141)

Oksehorn danner frisene på tempel-palassene på Knossos. En stor stenskulptur av en dobbelthornet okse står fremdeles og ser mot vest og solnedgangen på det store tempel-palasset.(ibid, s.129)

Labyrinten kjenner vi allerede fra paleolittisk tid. (labrys; gresk - dobbeltøks) På Kreta var labyrinten både "huset for dobbeltøksen" der mysteriene ble feiret i gudinnens tempel-- og stedet for gjenfødsel. Den senere greske myten om Minotaurus er sentrert rundt en ugjennomtrengelig labyrint.

Ofte blir gudinnen fremstilt som sommerfugl med vinger i form av en dobbeltøks. Et slags tannhjul utgjør hodet *. (Baring og Cashford, op. cit. s.112)

Dobbeltøksen var opprinnelig en timeglass-formet fremstilling av gudinnen for død og regenerasjon. Som en åpenbaring av gudinnen i hennes aspekt som det nye liv, stiger sommerfuglen opp av kroppen eller hodeskallen av en ofret okse, som et symbolsk bilde av både vårens fruktbarhet og det befruktende vannet. (Marija Gimbutas, The Language of the Goddess, s. 273-5) Slike motiver er vanlig på minoiske sarkofager og vaser (1600-1100 f. Kr.)

Sommerfuglen er et bilde på transformasjon som en møter på gravsteiner den dag idag.

Gudinnen og barnet:

En viktig elfenben skulptur ble funnet fra den siste fase av bronsealderen på Mycene (1300 f. Kr.) To gudinner sitter sammen med et barn på fanget av den ene. Den ene kvinnelige figuren er litt mindre enn den andre, begge bærer garnerte antrekk og er smykked med halsbånd. Barnet på fanget av den ene figuren støtter seg med albuen til den andre figuren.

I det klassiske Hellas blir Triptolemos fremstilt på lignende måte, idet han beveger seg mellom Demeter og Persephone. Som ung gud bringer han kunnskap om jordbruk til menneskene og antakelig også om gjenfødelsens mysterier. (Baring og Cashford, 386).

Joseph Campbell peker på parallellen mellom den mykenske "treenigheten" og triaden av den sumeriske Inanna (gudinne for den øvre verden) og hennes søster Ereshkigal (gudinne for underverdenen, eller en og samme gudinne i hennes dobbelte form og den døende og gjenoppstående guden Dumuzi som tilhører dem begge. (J.Campbell, Primitive Mythology, s.72. Baring og Cashford,-s.131)

Vi finner de to søstrene Isis og Nephtys og Isis sønn Horusbarnet i Egypts mest kjente myte, som også handler om død og gjenoppstandelse.

Dette guddommelige trekløveret fant vi allerede i Catal Hüyük kulturen. (ca. 5800 f. Kr.) Vi gjenfinner det i det klassiske Hellas og langt senere i den kristne fremstillingen av St. Anne (mormor til barnet) og hennes datter Maria med Jesusbarnet, som også ofte er fremstilt mens det kryper fra det ene fang til det andre. (for eksempel i da Vincis berømte bilde)

Det er ikke tvil om at minoerne 'så' sin gudinne slik som mennesker i den kristne tradisjonen har 'sett' Maria. De så henne på bergtopper og dypt i hulenes labyrinter; i trestammer og trekroner av oliven og ek. De så henne når hun seilte sin halvmåne-formede båt på natthimmelen eller red oksen på havets bølger. De må ha tilbedt henne med løftede armer, som relieff på segl og ringer viser, og hilst henne som fuglegudinnen, som gudinne for liv, død og regenerasjon. Lignende fremstillinger finner vi også i det før-historiske Egypt.

En skulptur med løftede armer i en gest av åpenbaring, bærer en krone med oksehorn og to duer. En variant av denne er kronen med valmue knopper) (Knossos,1400-1200 f.Kr)*

Tre duer finner vi på søylene av en minoisk helligdom.(ca. 1500 f. Kr.- Baring og Cashford, s.84)

Arkeologiske funn fra den minoiske kulturen viser oss en harmonisk tilværelse, der det hersket overflod og fred. Palassene på Kreta var romslige, ofte flere etasjer høye med mange innbyggede hageanlegg. Disse var utsøkt dekorert med motiver av blomster, liljer og roser,

(ass.- Marias blomster) sjødyr som delfiner, fugler og fantasidyr. Keramikken ble utsøkt dekorert med ethvert aspekt av naturens liv. Det er en eleganse, glede og munterhet ved denne kunsten som en ikke finner i noen samtidig kultur i det nære Østen.

Gudinnen blir fremstilt med bare bryster mens hun holder slanger i begge hender. På hodet hennes sitter en liten leopardfigur *.

Slanger kveiler seg rundt armene av gudinnen. (Knossos, Kreta, 1600 f. Kr. -Baring og Cashford, op. cit. s. 111)* Jeg har assosiert kvinneskikkelsen på skulpturen med gudinnen på Kreta idet jeg har laget slangehoder på snorene som hun har på overarmene.*

Langt senere i det klassiske Hellas, blir også den vakkert draperte Demeter iblant fremstilt med bare bryster, som gudinne for kornet, brødgiversken, og som herskerinne over den døde naturen i sitt aspekt som Persephone (datteren).

I andre deler av verden hadde angrep og forsvar og grusomheter forlengst blitt en norm. Mange hundreår senere så det klassiske Hellas tilbake til Kreta, som til en en tapt gylden tidsalder og fant der inspirasjonen for sine gudinner og guder.

Kap. X

HELLAS

10. 0 Guder og gudinner:

Det finnes fire greske skapelsesmyter som alle på forskjellige måter viser en overgang fra den store gudinnen til en gud: Den Pelasgiske,- den Homerske,- den Orfiske,- den Olympiske. Jeg tar for meg den første fordi den pelasgiske har direkte tilknyning til gudinnen i neollitisk tid.

Den pelasgiske skapelsesmyten kan ha en direkte tilknytning til gudinnen i neolittisk tid. Den fremstiller gudinnen som androgyn. Eurynome stiger opp av den opprinnelige enhet av himmel og hav og skiller disse. I Sumer er det guden Enlil (atmosfære eller luft) som skiller himmel An og hav Ki. I Egypt er det luftens gud Shu som løfter bort himmelgudinnen Nut fra jordguden Geb.

Den før-hellenistiske, pelasgiske skapelsesmyten; Den androgyne skapergudinnen Eurynome:

Bare bruddstykker foreligger av dennne skapelsesmyten der det feminine prinsipp vekker tillive det maskuline prinsipp og ved hans hjelp skaper verden: I begynnelsen steg '"gudinnen av alle ting" Eurynome naken ut av Kaos. Idet hun intet fast fant å hvile føttene på, laget hun et skille mellom havet og himmelen og danset alene på bølgene. Slik satte hun vinden i bevegelse bak seg; da følte hun nordvinden, tok den mellom hendene og gned den og der ble den store slangen Ophion til. Eurynome danset villere og villere for å varme seg selv og Ophion vokste av lyst til henne og paret seg med henne. (dette er den samme nord-vinden, også kalt Boreas som har ord på seg for å gi fruktbarhet; derfor sies det at hoppene ofte snur bakparten mot vinden og slik føder føll uten hjelp av hingsten) Så Eurynome ble også fruktbar. Det er sagt at hun da tok form av en due, som hekket på bølgene. Da tiden var inne la hun det kosmiske egg. Ofion kveilet seg 7 ganger rundt det og forble slik til egget var klekket og åpnet seg i to deler.

Ut strømmet all ting som eksisterer, som Eurynomes barn: Solen, månen, planetene og stjernene, jorden og alt som gror der. Eurynome og Ofion levde på Olympos fjellet intil den tid da Ofion gjorde den store gudinne vred, ved å påstå at han var skaperen av Universet. Rasende knuste hun hodet hans under hælen, sparket ut tennene hans og sendte ham i eksil til de nedre regioner under jorden. Så skapte hun de 7 planetkreftene og satte en kvinnelig Titan og en mannlig Titan over hver av dem. Av Ophions tenner ble de første mennesker født, Pelasgus og den pelasgiske rase. (June Singer, op. cit. s. 34)

10. 0 Guder og gudinner. Store gudinner i Hellas som Gaia, Hera, Artemis og Athena, blir fremstilt i et billedspråk med symboler som vi kjenner igjen fra de neolittiske kulturene i Anatolia og på Kreta: som fuglegudinner, med slanger, ifølge med hjortedyr, løver og fugler og dekorert med det symbolspråket som vi nå kjenner igjen,- på klesdrakten.

Gaia: I den homeriske hymnen blir Gaia fremdeles påkalt som "alle tings moder". Hun var den siste "gudinne for jorden" i Vesten. Selv om hun ikke lenger var den store androgyne gudinnen, fortsatte hun likevel også for de greske filosofene å være et levende vesen--zoon- med Platons betegnelse. En homerisk hymne til Gaia er skrevet inn på høyre side av sokkelen.

Hera: Herodotus tenkte seg at gudinnen Hera var overtatt fra "the indigenous Pelasgians in northern Greece". (Gimbutas,op. cit. s. 149-50)* Heras rolle forandrer seg i de greske mytene, fra å være den store gudinne, til å bli Zeus søster i det olympiske panteon. (hennes tidligere posisjon avspeiles i hennes epitet og i enkelte bilder av henne; kronet med horn, flankert av løver, nettmønster på drakten ( bilde på skulpturen)* Templet til Hera i Olympia eksisterte lenge før templet til Zeus og antakelig var hun den opprinnelige beskytterinne av de olympiske leker. (Baring og Cashford, s. 310) Selv om Hera og Zeus, søster og bror i det olympiske panteon, allerede var 'gift' i bronsealderen, antakelig før 1300 f.Kr. (begges navn er ved siden av hverandre i Linear B. tavlene) - er hennes opprinnelse meget eldre enn Zeus's. (ibid s. 311) I figuren av Zeus er transformasjonen av sønn / elsker til den store fadergud tydelig i legendene om hans barndom.

I Hesiod's fortellinger går Rhea til Kreta for der å føde Zeus. Hun gir ham så til Gaia som gjemmer ham i en veldig hule. Tradisjonen beretter at dette var den virkelig hulen i fjellet Dictaion. Zeus ble kalt Dictaios og det var her at "Hymnen til Kouretes" ble funnet. Denne hulen fikk ry på seg for å være en åpenbaring av gudinnen som føder det gudommelig barnet og mange modeller av okser og unge menn som hilser gudinnen, ble funnet risset inn i hulens vegger.

Hera og Zeus blir fremstilt som paret i "Hieros gamos" på et relieff fra Samos.( 700 f. Kr.). *

I Boetia feiret en rekke byer som stod under beskyttelse av jordgudinnen Plataea, hvert 6. år en vårfestival der det inngikk trefigurer av bruden med brudepiker. Sentralt var offerritualet, en ku for Hera og en okse for Zeus. Alt ble til slutt brent. Ritualet minner om ritualet det hellige bryllup mellom jord og himmel på Knossos, som ble utført for regenerasjon av alt liv. (cit. Kerenyi, -ibid, s. 312) Iliaden skildrer Heras og Zeus forening. Når Zeus tar Hera i sine armer blomstrer hele Jorden.

Etterhvert fremstilles Hera i mytene,- som den sjalu og kranglevorne hustru til høyguden Zeus. Navnet Zeus er indo-Europeisk, det kommer av deiwos - himmel.

Zeus blir iblant fremstilt med tordenkilen. I sine amorøse sidesprang forvandler han seg til okse eller slange og mytene forener ham med mange gudinner som hersket lenge før ham,- og som han i mytene avler barn med; Apollo, Artemis, Hermes, Persephone, Dionysos, Athena og Ares.

Psykologisk kan en tolke de konfliktene som vi møter i forholdet mellom Hera og Zeus, som metaforer for grekernes egne vanskeligheter og arbeide med å forene de lunare og de solare sjelsbilder i den menneskelige psyke, eller minnet om den tidligere dominerende moderreligionen og den nyere faderreligionen som indoeuropeiske stammer hadde introdusert.

En kan også se de som utslag av holdninger som hadde utviklet seg i det greske samfunn. Det skrives at: "grekerne satte sine slaver og kveget høyere enn kvinner og barn". (Baring og Cashford, s.319)

Artemis: På en vase funnet i en grav, er gudinnen fremstilt med hjerteformet hode,--sammen med to hunder, to fugler (gribb?),- nett mønster med fisk på skjørtet-, okseode med horn som nymåne, crescent, slanger, vannlinjer, svastikasymbolet, spiraler og chevroner etc.

På den andre siden av vasen finner vi to fugler med utbredte vinger; - Haren;- spiraler;- chevroner;- korsformer,- svastika; og oppreiste slanger. Vannsymboler og små gåsefugler, - meandere og zig-zag mønstre, er dekorasjoner rundt vasens form. Bildet blir flere steder tolket som "dyrenes beskytterinne". Den som ikke kjenner mytene vil av billedspråket gjenkjenne Artemis som den store gudinne for liv, død og regenerasjon. Dyrenes beskytterinne er bare et aspekt av den store gudinne, ifølge Gimbutas.*( bilder på søylen. Marija Gimbutas. s.259). .

På enkelte bilder blir Artemis fremstilt med vinger, (fuglegudinne) ifølge med en løve og svastika symboler.(Etruskisk vasemaleri, 600 f. Kr.) Et lignende bilde finnes på en plate funnet i en helligdom til Artemis Orthia, Sparta. (midten av 700 tallet f. Kr.) Myter gjør Artemis til gudinne for jakt og jegere og ofte blir Artemis fremstilt mens hun holder løve og kronhjort i nakken, lik dyremødre ofte bærer ungene sine.

"Artemis became the Goddess of Wild Animals, a title she was given in the Illiad--

"Potnia Theron"--inheriting her role from the paleolithic Goddess of Wild Animals of

the Hunt." (Baring og Cashford, s.322) Av alle gudinner var Artemis den som

mottok de blodigste offer.

Pausanias forteller hvordan det ved et årlig offerrituale ved Patrae,- blant mange andre steder,- ble kastet alleslags ville dyr på ilden og brent-fugler, hjort, ulveunger, bjørne unger, villsvin.

Det samme hendte ved Messene, nær templet til Eileithyia, den gamle kretiske gudinnen for barnefødsel, som ofte blir assosiert med Artemis. (ibid, s. 327)

Psykologisk, kan denne gudinnen personifisere naturens villskap, som fremkaller den mest primitive angst for krefter som ligger utenfor menneskets kontroll og som mennesket uten å vite det kan komme til å krenke. Greske myter forteller om slike hendelser og gudinnens hevn på grunn av menneskets uforstand. Det sentrale tema i det greske epos om Trojaner-krigen, begynner med et slikt feiltak. Hærføreren og kongen Agamemnon kommer til å drepe en hannhjort i en hule som er helliget til Artemis. Som erstatning for dette forlanger gudinnen at han skal offre sin datter Iphigeneia. Gjennom sin bror Orestes list blir hun erstattet med en due men bildet av Artemis forlanger fremdeles menneskeblod. Orestes tar statuen fra Tauroi til Artemisfestivalen ved Tauropolos, der blod ble tatt fra en manns strupe. I eposet blir dette offer årsaken til å starte krigen. (Baring og Cashford, s.310-19)

Artemis i Ephesus: Ved Ephesus i lille-Asia, der den store anatolske gudinnen ble fremstilt som fødende- idet hun støttet hendene på løvenes (leoparders?) hoder, -stod senere det praktfulle templet til Artemis med en stor, mørkfarget skulptur av henne. Rundt ansiktet, på armerne og fra hoftene og ned, er hun dekket med små dyrefigurer. Store eggformede, nærende bryster dekker hele overkroppen. Hun holder armene som i velkomst eller velsignelse. Det er mulig at hun var en lokal fremstilling av Cybele som grekerne omdøpte til Artemis.

1000 år senere ble dette et kultsted for Maria, mor til Jesus.

Athene: I det klassiske Hellas er det to helt forskjellige fremstillinger av Athene. Det mest kjente bildet er Athene med hjelm og skjold, den jomfruelige krigergudinnen som beskytterinne av byen Athen. Eldre bilder viser henne som fuglegudinnen med vinger og slanger. Hun er også assosiert med gjeita i myter. Noen ganger blir hun fremstilt med både hjelm, skjold, slanger og svastika symboler og med hodet av en Gorgon. Athene ble oppfattet som oppfinner for både skipsbygging, stridsvognen og hestebissel. Athene underviser i veving, spinning, snekker-arbeide og alle slags håndtverk. Med den intellegens som er tillagt henne er hun også "visdomsgudinne". Med sine forskjellige kvaliteter er hun en klart androgyn figur. Mytene og nye bilder fremstiller senere Athene som springer ut av Zeus panne, noe som gjør også Zeus til en slags androgyn figur.* I den Orfiske hymnen sies det:

"Zeus er mannlig, Zeus er udødelig kvinne".

Dette gir assosiasjoner til begrepet Zoe og bios, der Zeus som mannlig inngår i den androgyne Helheten, Zoe.

Noen greske androgyne guddommer. Gresk mytologi forteller om flere androgyne guder og gudinner. Zeus og Herakles er ofte kledd som kvinner. På Kypros finner vi en skjegget Afrodite og Dionysos har kvinnelige trekk. Ovids "Metamorfosis", forteller om Hermafroditus kropp som blir uadskillelig forent med vannnymfen Salamakis kropp. Alle mennesker som deretter bader i nymfens kilde forvandles til "hermafroditter".

Platon forteller i Symposium om kjærlighetens makt og om de første androgyne mennesker, de runde mennesker, som gudene ble arg på og ville ødelegge. Men Zeus følte medlidenhet med dem og fant på en plan som splittet dem i to deler----- som siden alltid lengter etter å bli forenet igjen. (June Singer,op. cit. s.80)

Afrodite: Afrodite kom til Hellas fra Kypros via Kreta og før dette fra Mesopotamia. Hennes stjerne var som gudinnen Inanna / Ishtar's -morgen og aftenstjernen Sirius- som romerne kalte Venus. Gåsa tilhørte gudinnen Afrodite /Venus. Hun var herskerinne over himmel og jorden, assosiert med havet og det livgivende regnet. Delfinen er en av hennes atributter.

Hesiods fortellinger gjør henne til datter av guden Ouranos (himmel) og Gaia ( jorden). Som himmelgudinne blir hun fremstilt på svanen som hun rider.*

Afrodites hellige dyr er gjeita, et amorøst dyr. Duen er hennes hellige fugl, slik den også var det for Inanna / Ishtar. Platon skilte mellom den himmelske og den jordiske Afrodite- sett som to former for kjærlighet. Aphrodite er "den evige jomfru", men i myter er Eros, Afrodites konsort og andre ganger hennes barn. Andre myter forteller om Afrodite og hennes sønn / elsker guden Adonis, som betyr "Herre".

Myten om Isis og Osiris og myten om Afrodite og Adonis er meget beslektet og de virkelige feiringene av Osiris og Adonis var så nært knyttet til hverandre at de ble identifisert med hverandre på Kypros. (Sir James Frazer, - cit. i Baring og Cashford, s.359)*'

Malerier fremstiller Afrodite gjennom århundrene som født av havets bølger. Den italienske maleren Boticelli lar henne stå i et skjell. Senere ble hun assosiert med Maria, som "Virgen del Carmen", fiskernes og sjøfolkene beskytterinne i Spania.

Demeter og Persephone. Demeter blir ofte fremstilt med kornaks i hendene.* Som Inanna i Sumer ble hun kalt "den grønne'"og "bringer of frukter". Demeter er korngudinnen, gudinne for inhøstningen av det modne kornet og Persephone hennes datter, er kornfrøet, der hennes mor kornet, stadig blir gjenfødt på nytt. Demeter og Kore er på en måte samme gudinne i en dobbelt-form, noe som gir assosiasjoner til de mange fremstillinger av en dobbelgudinne, både i Catal Hüyük (5800 f. Kr.) og i Romania (Vinca, 5000-4800 f. Kr.) * Demeter er ikke gudinne for hele jorden som hennes '"bestemor" Gaia. Hun er gudinne bare av det aspekt av jorden som gir frukter, særlig den kultiverte joden, der hennes bistand er spesiellt nødvendig. (Baring og Cashford, op. cit. s.365)

Demeter kom til Hellas omtrent i mykensk tid. (1500 f. Kr.)

I den homerske "Hymne til Demeter", kommer hun til Eleusis og forteller menneskene at hun kommer fra Kreta. Hesiod, i sin Theogoni skrevet samtidig (700 f.Kr), beskrives et "hellig bryllup"som fant sted på Kreta:

Demeter, shining goddess, joined in love

With Iasion the hero, on the rich

Island of Crete. They lay on fallow land

which had been ploughed three times, and she gave birth

To Ploutos, splendid god who travels

Over the land, and on the seas broad back;

And everyone who meets or touches him

Grows wealthy, for great riches come from him.

I den homeriske hymnen belærer Demeter kongen i Eleusis om sine Mysterier. Han blir da hennes fostersønn og blir kalt Triptolomeus, som betyr '"tre ganger pløyet". Triptolomeus er en kulturbringer og de "store goder" som kommer fra ham er både kunsten å dyrke jorden og "åndens frukter".

Triptolomeus blir ofte fremstilt naken mellom Demeter og Persephone som om han var sønn av begge.*Mytene fremstiller Triptolomeus på flere måter, men i et perspektiv følger Triptolomeus tradisjonen av sønn / elsker til gudinnen, slik som også Osiris i Egypt, kulturbringeren som lærer menneskene kunsten å dyrke jorden. Kerenyi konkluderer:"There is no doubt that the myth of Triptolomeus leads back to early archaic times, preceding the existence of the Homeric hymn". (Kerenyi, Eleusis, s.128 -cit. i Baring og Cashford, s. 387

Ofte holder Demeter kornaks mens Persephone holder fakkel, som om de omringer guden med en sirkel av liv og død? Andre ganger blir han fremstilt idet han kjører en vogn trukket av slanger, iblant med vinger. Noen ganger har han følge med Hermes, noe som antyder at Triptolomeus også kunne bevege seg mellom de to sfærer av jord og himmel.

Hermes er en androgyn gud som forener motsetninger.Ofte blir han fremstilt med to hoder som ser i hver sin retning, eller som to slanger som kveiler seg rundt en stav, iblant med vinger. Romerne kalte ham Merkur. Staven er Axis mundi, langs denne beveger alle seg som er gudenes budbringere mellom himmel og jord.*(J. C. Cooper, Symbol Lex, Hilt & Hansteen, Oslo 1993, s.198)

Thesmophoria: Athenerne kalte Persephone Pherrephate,"hun som dreper diende grisunger". Grisene spilte en stor rolle i kulten av Demeter-Persephone. Thesmophoria ble avholdt ved såingen av den nye avlingen om høsten, i oktober og til ære for Demeter. Bare kvinner og kvinnelige prester deltok. Festen varte i tre dager. Kvinnene brakte med seg spegriser, som året i forveien var blitt gravet ned i underjordiske huler full av slanger, for å råtne. Disse ble nå gravet opp av kvinner som hadde renset seg i tre dager og som ble kalt "De som trekker opp". (Baring og Cashford, op. cit. s.375) Nye spegriser ble kastet ned i hulen, for neste års feiring. Spegris-restene sammen med små kaker av korn formet som fallos, ble lagt på Demeters alter. (Nilsson, 1957: 312,-cit. i Gimbutas op. cit, s.146) Den første dagen av denne feiringen ble kalt "Kathodos" og "Anados", veien ned og veien opp. (Baring og Cashford, s. 375)

Andre dag ble kalt "Nestia" faste, og kvinnenes faste skulle imitere naturens livløshet og Demeters sorg over sin tapte datter. Den tredje dag ble det råtne kjøttet av smågrisene strødd over åkeren og gudinnen for god fødsel, Kalligeia ble påkalt for å fremme en ny vekst av kornet.

Mange bilder viser gjenforeningen av Demeter og Kore/ Persephone som symboliserte starten på en ny vegetasjonssyklus."

De Eleusiske mysterier:

De Eleusiske mysterier var en mere '"åndelig" versjon av Thesmophoria. 1) De mindre mysterier som fant sted i slutten av vintermåneden når det blomstret. "Anthesterion",- var en forutsetning for å kunne delta i de større mysterier som fant sted om høsten. Det første trinn i initiasjonsritene var de mindre mysterier, med offeret av en spegris, gudinnen Demeters hellige dyr. Dette skulle symbolisere initiandens egen død. Det andre trinn av innvielses-ritene var en renselsesceremoni, der initianden måtte ha bind for øynene .

2) De større mysterier,- ble avholdt hver høst og de varte i 9 dager. Demeter ble ført i prosesjon fra Athen til Eleusis. De som ønsket å bli innviet i dette mysteriet kom fra alle kanter av den hellenistiske verden. Disse mysteriene var meget hemmelige og de som var blitt innviet måtte aldri fortelle om det som var blitt gjort, sagt eller sett.

Ritene med bryllupet og barnets fødsel var høydepunktet i de eleusiske mysterier.

Mørket som ritualene hadde foregått i--- ble plutselig opplyst og hierofanten ropte: "The great goddess has borne a child - Brimo has borne Brimos", mens han holdt opp et kornaks.

Den greske gudinnen Brimo har tilnavnet "hun som ødelegger livet" og skal være et annet navn for Persephone, men også for Demeter, Hecate og Cybele. (Ann & Imel, op. cit s.157).

I Mykene er dette gudebarnet kanskje fremstilt mellom de to gudinnene, mens det kravler fra fang til fang mellom mor og datter. *

Etter "fødselen av barnet" var det tid for festligheter, sang og dans, i templets forgård, en okse ble offret. Til slutt løftet presten to kar og idet han holdt et mot vest og det andre mot øst, helte han innholdet på marken. Menneskene så opp mot himmelen og ropte '"regn" deretter så de mot jorden og ropte "motta"; kye, kye. Slik sluttet de eluesiske mysterier. Jane Harrison skriver:

"..The culminating ritual acts, -acts by which a union with the divine, - the goal of all

mystic ceremonial, was at first held to be actually effected, later symbolized.....

Man makes the rites of the god in the image of his human conduct.

The mysteries of these man-made gods are but the eternal mysteries of the life of

man". (Baring og Cashford, s. 382)

Plutarch holdt Isis og Demeter for å være to versjoner av samme gudinne, slik som han også tok Osiris og Dionysos (vinguden) for å være to versjoner av samme gud. Det er sannsynlig at elementer av mysteriekulten i Eleusis opprinnelig kom fra Egypt. Egyptiske elementer av Osiris kulten ble blandet sammen med andre elementer fra det minoiske og det mykenske Kreta til Isis og Demeterkult. Herodotus (500 f. Kr) fant opprinnelsen til mysteriene i Egypt, men forbindelser mellom Egypt og Kreta var allerede godt etablert år 2000 f. Kr. (ibid, s. 372.)

Gorgon og Medusa:

Mange greske myter forteller om helten som må overkomme fryktelige farer som er personifisert som feminine vesener eller monstre. De har form som slanger eller drager, eller er fremstilt som Medusa, halvt hest / halvt kvinne. Denne mytologiske skapningen kan være et produkt av en sammenblanding av indo-europeisk og gammel-europeisk billedsspråk; hesten er ikke å finne i neolittisk symbolspråk i Old Europe.

Medusa lever i en hule og vokter treet med de gyldne epler. Opprinnelig skal hun ha vært en jord-gudinne og navnet Medusa betyr egentlig "herskerinne eller dronning". I mytene blir hun beseiret og drept av helten Perseus.* Medusa er assosiert med Gorgon, et frykt-inngydende feminint vesen. Medusa mister senere hestekroppen på billedlige fremstillinger.

i senere myter og bilder er Gorgon fremstilt med vinger og vingede føtter, med slanger på hode og kropp og caduceus på magen, to tvinnede slanger .*Disse to tvinnede slangene peker ofte på en dobbelt funksjon og androgyni. Det er derfor litt problematisk at Gorgon symboliserer bare "monster og ondskap". Opprinnelig skal Gorgon ha vært bare en som senere ble til tre monster. (Ann & Imel, op. cit. s. 177) Gorgon symboliserer etter min forståelse de ubevisste dunkle krefter i menneskets psyke som kan vise seg i projeksjoner, som kan skremme og drive individet til irrasjonell handling; dersom det arketypiske innhold ikke blir forstått og bearbeidet av bevisstheten. Gorgon kan da ha en positiv funksjon også, nemlig som mediator mellom det ubevisste og det bevisste i menneskets psyke.

Mange kvinnelige vesener vokter skatter i greske myter, andre hjelper heltene til å nå sine mål. Neumanns skjema om de tre aspekter av arketypen store Mor som sjelebilder i den ubevisste del av den menneskelige psyke,- er Gorgon -den fryktelige / onde Mor.

10. 1 Dragedreperen:

Dragedreperne er mange. Kanaanittenes dragedreper er Baal, sønn av El "Oksen". Både El, Baal og den babylonske Marduk, har tordenkilen (lynet )som våpen og det samme gjelder den greske høyguden Zeus som i mange myter konfronterer forskjellige variasjoner av "mørkets makter", titanene, dragen og til slutt gigantene. Bildet og mytene om dragekamp fortsetter gjennom det Gamle Testamente, til historiene om St.Mikael og St.Georg og deres kamp mot "det Onde". Deres kamp er modell for kunstneriske fremstillinger av både mannlige og kvinnelige martyrer og helgener i den kristne kunsten opp gjennom tidene.

En jungiansk tolkning av dragedrepermytene er at heltemytene symboliserer bevissthetens seier over de ubevisste impulser og prosjiseringer, og individets kamp for å bli et modent, selvstendig individ. At Athene ofte er avbildet med Gorgon, enten på brystet eller på hjelmen kan kanskje tolkes som at hun personifiserer både fornuft og intuisjon, som begge nødvendig for å oppnå innsikt eller visdom. Jung skriver om dragedreper / heltene:

" In myths the hero is the one who conquers the dragon, not the one who is

devoured by it....Also there is no hero who newer met the dragon, or who, if he once

saw it, declared afterwards that he saw nothing. Equally, only one who has risked

the fight with the dragon and is not overcome by it, wins the hoard, 'the treasure

hard to attain, he alone has genuine claim to selfconfidence, for he has faced the

dark ground of his self and thereby has gained himself. This experience gives him

faith and trust, and pistis in the ability of the self to sustain him, for everything that

menaced him from inside he has made his own....He has arrived at an inner

certainity which makes him capable of self-reliance, and attained what alchemists

called the "unio mentalis".

(C.G. Jung. Collected Works, Vol. 14, Mysterium Coniunctionis, para.756 - cit. i Baring og Cashford, s. 296).

Fadergudene:

Jernalderen så fullbyrdelsen av en prosess som hadde begynt i bronsealderen, der det numinøse ble overført fra modergudinnen til faderguden. Mytene om gudinnen og barnet fikk gjennom tidene nye innslag som speiler forandringer i samfunn og en overgang fra det tidlige matriarkat til et dominerende patriarkat. I Hellas og nærmere vår tidsregning, er det ikke lenger gudinnen selv som redder sin sønn /elsker tilbake til livet, men hun må spørre Zeus om tillatelse for at Adonis, vegetasjonsguden, skal få å komme tilbake til jorden fra vår til høst.

Tiden da gudens tibakekomst ble feiret i førkristen tid, faller sammen med den kristne påsken, men nå er det den jødiske YAHWHE, Faderguden, den ENE i himmelen som bringer sin sønn tilbake til livet. Påskesøndag blir feiret søndag som følger første fullmåne etter vårjevndøgn, således reflekterer også Kristus oppstandelse et vendepunkt fra vinter til vår. Den gamle myten består men den er blitt tolket på nytt. Oppstandelsen symboliserer nå det nye sinnelag hos mennesket, det å dø og bli født som et nytt menneske av Ånd. Gudinnen er blitt helt borte-----tilsynelatende.

Kapittel XI

KRISTENDOMMEN

Gud som både mor og far. Den hellige Ånd som feminin ?

Pave Johannes Paul I. uttalte i en berømt vespergudstjeneste i Roma: "Dios es madre aùn màs que padre".(Gud er mor ennå mere enn far) (Angelus del domingo. 10 sept. 1978).*

Den franske teologen kardinal Congar peker på de moderlige funksjoner i Gud og også i Jesuskikkelsen. Han skriver: "En nuestros dias se formula con insistencia el tema de la femineidad en Dios, incluso el de la femeineidad de Dios". (I våre dager krever temaet om det feminine i Gud, inkludert det feminine ved Gud, å bli tatt opp)

I dette intervjuet med Congar, spør forfatteren av boken: "...er det da slik at den hellige ånd er grunnleggeren av kirken? "Nei", svarer Congar energisk-, "dette er det som enkelte forfattere hevder. Den hellige ånd er opprinnelsen til kirken". (Denise S. Blakebrough, El Cardenal Congar o la libertad teologica. Ensayo sobre su comprension del espiritu santo. "Femineidad del Espiritu? Salamanca, 1995, tittelblad og s. 165)*

Den spanske teologen Isabel Gòmez -Acebo, kaller sine studier "Dios tàmbien es Madre". (Gud er også Mor) Også hun legger frem mange bibelsitater, som viser Gud's moderlige funksjoner. For eksempel: Hos profeten Esaias taler Gud om sitt mors skjød, som han har båret Israels folk i:

"Hør på meg dere av Jacobs hus og alle dere som er blitt igjen av Israels hus, dere som er lagt på meg fra mors liv, som jeg har båret fra mors skjød!" (Esaia,46. 3-4) og

"Har regnet noen far? eller hvem har avlet duggens dråper? Av hvis liv er vel isen gått frem, og himmelens rim - hvem fødte det ? (Job. 38: 28-29)

Jeg har tatt med forsiden av Isabel Gòmez-Acebo's bok øverst på søylen.*

(Isabel Gòmez Acebo, "Dios también es Madre", ed. San Pablo, Madrid 1994)

11. 1 Jesusskikkelsen :

Bildet som evangelistene gir av Jesus som den gode hyrde, følger tradisjonen av gudinnenes sønn/elsker og kongen som hyrde for sitt folk. 2 jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine og kjennes av mine,.." (Joh.10:14)

I de lignelser som er tillagt Jesus i det Nye Testamente, tar han mange metaforer fra naturen; jorden, steingrunn, liljene på marken, fikentreet, torner, frukten, brødet,- og fra dyrenes verden; fuglene, fiskene, lammet. Metaforene er arketypiske og var før å finne i gudinne-mytologien: "Jeg er det sanne vintre". (Joh. 15.1) Gudinnene Isis, Hathor og Nut i Egypt ble fremstilt som "livets tre".

"Jeg er verdens lys; den som følger meg skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys". (Joh. 8.12) Hvilket lys skinner i mørket; det er månen og stjernene. Gudinnen Inanna i Sumer var tenkt som både månen og stjernen Sirius. I Egypt var den samme stjernen assosiert med de store gudinnene Isis, Nut og Hathor.

"Jeg er døren; den som går inn gjennom meg han blir frelst og han skal gå inn og ut og finne føde". (Joh: 10.9) I neolittisk tid blir gudinnen fremstilt som dør til en annen dimensjon av død og gjenfødsel. Jesu forutsier sin død og sammenligner seg med hvetekornet som må dø for å gjenoppstå: "Sannelig sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn; men hvis det dør, bærer det meget frukt ". (Joh. 12: 24) Både den egyptiske Osiris og den greske Persephone er korn-guddommer og deres oppstandelse ble også metaforer for menneskets oppstandelse.

"Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg skal leve om han enn dør". (Joh. 11:26) Gudinnen som "liv, død og regenerasjon" var symbolisert som gudinnens kropp i paleolittisk og neolittisk tid.

Flere forfattere påpeker Jesu moderlige funksjoner, ikke bare når han tar seg av de syke og fattige i praksis,*- men også i metaforene som han bruker om seg selv:

"Jerusalem! Jerusalem! du som slår ihjel profetene og stener dem som er sendt til

deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, likesom en høne samler sine kyllinger

under sine vinger! Og i ville ikke". (Matt 23:37) (Luk: 13.34)

Det faderlige aspektet ved Jesus-skikkelsen derimot, refser med stor autoritet og myndighet; "hyklerne", "kremmerne" og "fariseerne".

Jesus identifiserer seg med Gud: "Jeg og Faderen vi er et" (Joh 10: 30) - og peker på en erkjennelsesvei: "Jeg er veien og sannheten og livet" (Joh. 12:36), "Jeg er verdens lys..."

(Joh. 8.12)

Det nye bud Jesus gir menneskene som "Ordet"- er: "Et nytt bud gir jeg dere; at dere skal elske hverandre" (Joh. 13: 34) Ved lignelser lærer han menneskene om en "indre vei til Gud". "Undre deg ikke over, at jeg sa til deg: I må fødes påny!" (Joh.3: 7) Det å bli født på nytt av Ånd er nå det essensielle.

De egyptiske kopterne var de første kristne. Egypterne overførte myten og kulten av Isis og Osirs til Maria og Jesus. På ikonene ble Maria og barnet alltid fremstilt med kroner. Kongelig verdighet for guder var noe egypterne kunne forstå. Fremdeles går både kristne og muslimer på pilgrimsferd langs de stasjoner der den hellige familie; Maria, Josef og barnet, engang skal ha gått, da de måtte flykte til Egypt under Herodes styre.

11. 2 Gresk -romerskerøtter: Cybele som Magne Mater:

Pasjonsuken,"den hellige uke" i kristendommen, faller sammen med uken da de tidligere ritualene for Cybele og Attis ble feiret. I Sevilla under pasjonsuken, deltar fremdeles "flagellanter" som følger prosesjonen av Jesus og Maria. (Baring og Cashford, The Myth of the Goddess, s. 405-406)

Taurobolium:

Ritene til Cybele i Romas gater var orgiastiske og ekstatiske med flagellasjon, mens de mannlige deltakerne var i transe. Disse ritene ble fulgt av ritualet med okse-offring; "Taurobolium" eller "Crinobolium", der initianden, ypperstepresten eller Cybeles prestinner stod bak plattformen og ble nedsprutet av offerdyrets blod. Den eldste historien om Cybele forteller at hun var androgyn og der hennes skadete mannlige genitalier rørte ved jorden, vokste det opp et mandeltre, og dets frukter fødte Attis. Attis, Cybeles sønn / elsker, blir kalt "den grønne" i likhet med Dummuzi, Tammuz i Mesopotamia og Osiris i Egypt.

Cybeles prester og prestinner var aldri fra Roma, men ble hentet fra lille Asia; stedet for Cybeles opprinnelse. Det Gamle Testamente gir oss et bilde av at lignende riter ble utført i Kanaan. (I. Kng. 18: 28)

I Spania, som i middelhavs-landene ellers, var kulten til Cibele fremtredende under det romerske styre. Cibele blir fremstilt som den store gudinne sittende i en vogn trukket av løver. (Stor skulptur på Plaza de Cibeles i Madrid). Noe av kulten til Cibele, seremonier, prosesjoner og enkelte ritualer, kan en fremdeles gjenkjenne i kulten og prosesjonene for "La Virgen" Maria.

Cybeles prestinner ble også kalt mellisae - bier - det samme ord som beskrev prestinnene i kulten til de greske gudinnene Artemis og Persephone. Cybele blir fremstilt i følge med musikanter, noe som gir assosiasjoner til de folkelige festene Romeria, for "La Virgen" Maria med de mange navn og tittler i Spania, - der tyrefektninger til ære for "La Patrona", herskerinne og beskytterinne,- er et vanlig innslag.

11. 3 Østkirken.

Union med Gud eller individets "gudommeliggjørelse" er det essensielle i Østkirken, men det kan skje innen kirken.

Kirken, der de troende blir transformert til union med Gud, blir fremstilt i hun kjønns form, -hun -. Kirken er Kristi kropp og Kristus er kirkens hode. Slik ble også kirken som bygning tenkt arkitektonisk. Kirken har to aspekter:

"Allthough the Son and the Holy Spirit accomplish the same work upon earth, in

creating the Church within which union with God will be brought about, the role of

the divine Persons sent into the world is not the same. The Church, as we have

said, is the body of Christ and the fullness of the Holy Spirit, "filling it all".

Videre skrivers det:

"Thus, man is at one and the same time a part, a member of the body of Christ by

his nature, but also (considered as a person) a being who contains all within himself.

The Holy Spirit who rests like a royal unction upon the humanity of the Son, head of

the Church, communicating Himself to each member of this body, creates,

so to speak, many Christs, many of the Lord's anointed: Persons in the way

of deification by the side of the divine Person".

(Vladimir Lossky."The Mystical Theology of the Eastern Church", Cambridge 195, s.174) Den Hellige Ånd har hankjønnsform -han -i dette sitatet.

Idet jeg tolker det som; at det her er en forestilling om en androgyn eller kjønnsløs Gud, kan Gud både omtales som hun eller han, idet det er tale om en udifferensiert GUD.

Jeg har brukt bildet på forsiden av Vladimir Lossky's bok og kombinert det med tittelen på boka. Jeg har også tegnet inn noen symboler for treenigheten på søylens øverste del.*

Hva som i Østkirkens mystikk er viktigst er opplevelsen, ikke det kognitive, ikke forståelsen. "..it is in the Church that the energies appear as grace in which created beings are

called to union with God". (ibid, s.113)

Dogmet om den "ubesmittede unnfangelse" er fremmed for øst-Kirkens tradisjon, idet man ikke ønsket å skille den hellige Jomfru fra resten av Adams etterfølgere. Hun var ikke hellig i dyd på grunn av et privilegium, men av fri vilje. (ibid,s.141)

I en av Østkirkens hymner blir "The Mother of God " opphøyet som et menneskelig vesen som har nådd full guddommelighet:

"Let us sing hymn the Glory of the Universe, Flower of the human race, who gave birth to the Master, Gate of Heaven, the Virgin Mary; Song of the bodiless powers and adorment of the Godhead;....

"In the two perfect persons -the divine person of Christ and the human person of the Mother of God-is contained the mystery of the Church". (ibid, s. 195) Ifølge St. Maximus var det første menneskets Gud-gitte funksjon:

"-to unite in himself the whole of created being; and at the same time to reach his perfect union with God and thus grant the state of deification to the whole creation".

It was first necessary that he should suppress in his own nature the division into two sexes, in his following of the impassible life according to the divine arketype."

(ibid, s. 109) Denne gudommelige arketypen er androgyni.

Nær bildet av Østkirkens hellige fedre, er det et lite felt med noen trappe-trinn og utsagnet. Unio Mystica, God beyond every God.* Dette er assosiert med andre mystikere innenfor kristendommen, som ofte var i opposisjon til kirken som institusjon; Meister Eckhart for eksempel, med sitt utsagn: "Gud bevare meg fra Gud". Han forenet et aktivt verdligs liv med sin mystisisme. Andre mystikere som den hellige Theresa av Avila i Spania , forble hele sitt liv innen kirken. Hennes bok "Den indre Borgen" gir etter min forståelse en eksakt beskrivelse av det som Jung kaller "individuasjonsprosessen". Trinn for trinn befrir hun seg fra "skyggen", alle små mindreverdige, ubevisste kvaliteter som etter Jungs skjema hindrer individet i å komme videre på individuasjonsveien, - inntil hun gjennom en lang rekke prosesser finner frem til en indre ro.

11. 4 Skjulte tradisjoner.

Symboler, bilder og nedtegnelser gir oss et innsyn i dogmatisk avvikende religiøse samfunn, som eksisterte ved siden av kirken som institusjon. Hos gnostikerne, i jødisk mystisisme (Kabbalah) og hos alkymistene og mystikerne møter vi igjen de eldgamle symboler og metaforer, aktivert av arketypen androgyni.

Gnostikerne: Jesuskikkelsen ble tolket som psykologisk androgyn av gnostikerne. Det er flere teorier om gnostisismens opprinnelse, men Walter Bauer skrev i 1934. "Kanskje- jeg gjentar : kanskje -enkelte kristne ytrings-former kirkens forfattere fordømmer som kjetterier, opprinnelig slett ikke var kjetterier, men - i det minste enkelte steder- var den nye religionens eneste form; i disse områdene var de altså rett og slett "kristendommen". Det er derfor også mulig at tilhengerne så med hat og forakt på de ortodokse, som for dem var falske troende". (Elaine Pagel, De Gnostiske Evangelier, Hilt og Hansteen, Oslo 1996, s. 30)

Hvor er det så blitt av fuglegudinnen i det kristne trosystemet, hun som ble malt på hulevegger i paleolittisk tid og som var så fremtredende i gudinne-kulten i mange kulturer,- i tusener av år.?

Vi finner henne igjen som duen, den symbolske fremstillingen av den hellige Ånd i treenigheten og tidligere som Guds Ånd som svever over vannene i Bibelens første skapelsesberetning. På skulpturen sitter duen på kvinnefigurens venstre skulder

Johannes Apokryfen forteller hvordan Johannes hadde en visjon av treenigheten.

Den slutter slik;

"...be not timid! I am the One who is with you for ever. I am the Father, I am the Mother, I am the Son". ( Baring og Cashford, s.629-630)

Johannesapokryfen beskriver den guddommelige mor:

"Hun er...bildet av den usynlige, jomfruelige, fullkomne ånd...Hun ble alle tings Mor, for hun var til forut for dem alle, moder-faderen (matropater)..."

(Elaine Pagel, De Gnostiske evangelier,1996, s. 89 )

Gnostikerne tenkte seg Guds feminine kvaliterer som Sophia og symboliserte henne som en due.

Kabbalah: Shekhinah - Yahweh's brud.

Jødisk mystisisme i middelalderens syd-Frankrike og Spania "Kabbalah", tenkte seg "Gud" som både mor og far i funksjoner. Shekhinah eller Matrona var den feminine del av Gud.

SHEKHINAH SOM ER I EXIL * ble en metafor for jødefolket under deres forskjellige prøvelser og ulykker. Myter i Kabbalah beskriver "kløften som oppstod ved bruddet av den opprinnelige ENHET, ved mange symboler: Som adskillelsen av livets tre fra kunnskapens tre; liv fra død; det øvre fra det nedre og maskulin fra feminin.

Den manglende harmoni mellom de feminine og de maskuline elementer,- etter separasjonen av maskuline og feminine prinsippet i Gud som beskrevet i mytene i Zohar, Kabbalah; blir hos kabbalisten Isac Luria transformert til metafor: "The breaking of the vessels", karene som brast, "also a crisis of powers and judgment". (Gershom Sholem, op. cit. 1965, s.108, 112)

Shekhinah var også sabbaths-bruden og det mystiske bryllup - hieros gamos,

"The reunion of God with his Shekhinah", ble en metafor for jødefolkets håp om frelse og en fornyet opprinnelig enhet og livskraft i kosmos. Da jødene etter "reconquista" ble utvist fra Spania, kom den jødiske mystikken til å bety en fornyelse for den mystiske filosofi i renessansens Europa og inspirasjon for enkelte malere og diktere; og for alkymistene. Adam Kadmon; androgynen som livets tre med de ti sefiroth,- par av kvaliteter,- er et bilde på søylen. *(June Singer, op. cit. s.117)

Alkymi: "Androgynen som er fanget i materien", er overskriften på et kapittel om alkymi i June Singers bok "Androgyni. The Opposites Within".

Alkymistene i middelalderen arbeidet på forskjellige måter med selverkjennelses-prosesser. Alkymistene som var inspirert av de spanske og sydfranske jødiske mystikerne, måtte skjule sin virksomhet i et innviklet symbolspråk, av frykt for inkvisisjonen. Tilsynelatende lette de etter "De vises sten" som skulle forvandle uedle metaller til gull.

Alkymien var også en langvarig forståelsesprosess, der alkymistene symboliserte hvert trinn,- med forskjellige bilder for forening av feminine og maskuline kvaliteter som de tok fra mineralriket, planteriket og dyreriket og mytologien. Salt er for eksempel feminin, idet det kommer fra havet som er influert av månen etc.

Merkurius / Hermes symboliserer et startpunkt som prima materia,- der alle ting fremdeles er udifferensiert. Hermes blir ofte fremstilt som hermafrodit.

June Singer skriver: "Merkurius is not only the receptacle of the prima materia and symbol for it, he is also the "agent of transformation". (June Singer, op. cit s.100)

Bildet av guddommen som ligger skjult i materien, kalte alkemystene det første urkaos; paradisets jord; den runde fisk i havet; egget eller helt enkelt rotundum. Alkymistene søkte å fremstille en dyrebar kjemisk forbindelse i sitt arbeide med substanser som i sin opprinnelige form ble betraktet som uforenlige motsetninger. Gjennom en forståelse av hva disse substanser er og hvordan de fungerer sammen, tenkte de seg at det måtte være teoretisk mulig å smelte sammen deres kvaliteter på en slik måte, at det kunne frembringes en magisk livseliksir som kunne helbrede alle sykdommer, utvide levealder og gi udødelighet. Ihvertfall ville den frembringe noe helt nytt. Motsetninger eller polariteter, etter å være destillert, kunne inneholde essensen av det feminine (Anima) og essensen av det maskuline (Animus).

Hvert element i dyaden, enten det er et reellt menneske eller en symbolsk representasjon av det som kjemisk substans; ville først bli forenet med sin indre motsetning, og siden til sin ytre partner i "det mystiske bryllup". Dette bryllupet ble fremstilt som foreningen av sol og måne; gull og sølv; konge og dronning.

Avkommet av denne forening ville hete "Filius Philosophorum" eller sønn av filosofen og barnet ville bli en Androgyne; ulikt et hvert annet barn født av kjødet. Det endelige mål for alkymistenes streben var en forandring av bevisstheten, åndelig fullkommenhet, psykologisk balanse og helhet eller fødselen av Selvet. (June Singer, Androgyni, op. cit. s. 98-104) *

Maria-skikkelsen: Innenfor den katolske kirken har mange av de gamle symboler og bilder overlevet; selv om de er omtolket. Det feminine prinsippet er dogmatisk tatt vare på i Mariaskikkelsen; selv om Maria ikke offisiellt er proklamert som gudinne, men som "Theotokos", gudebærerske, Mor til Gud.

I den katolske kirkens dogmer er Maria og Jesus uadskillelige. Maria og Jesus er dogmatisk predestinert fra før skapelsen til å fullføre Guds frelsesplan for menneskene.

Maria representerer på en måte BILDET og Jesus ORDET. Sammen danner de en Helhet. Begge representerer kjærlighet og innsikt og sjelens høyeste feminine og maskuline kvaliteter.

Spanske teologer godtar at den folkelige kulten til Maria på mange steder er en konvertering av kulten til før kristne store gudinner. (Manuel Celada Garcia, El Libro de La Virgen, Centro Biblico Catolico, Madrid, 1995.)

Mariaskikkelsen kom til å overta mange av de gamle gudinners tittler og funksjoner.

Mange treskulpturer av typen "Vierge Ouvrante" fremstiller Maria og barnet. Skulpturene har en port som kan åpnes, så man ser inn i hennes kropp, - da fremstiller de "jomfruen" med både gud fader og sønnen i magen.* Det minner om gudinnen i både Sumer og Egypt som ble kalt "gudenes mor". Andre malerier og skulpturer fremstiller henne som den store Mor som holder sin kappe beskyttende over menneskene, som Magna Mater.* Maria er i Neumanns skjema "Den gode Mor".

Kapittel XII

ESPANA MARIANA.

Jeg har skrevet inn "España Mariana" på øverste del av søylen. En protestant kan undres over den fremtredende kulten til Maria i Spania. Maria har utrolig mange navn og titler som "Patrona", herskerinne og beskytterinne for byer og landsbyer i Spania.

Festdager og festuker til ære for La Virgen,- blir feiret både som felles dogmatiske helligdager og individuelle festuker i hundrevis av byer og "pueblos'"(landsbyer). Marias kultsteder, ermita,- kapell og pilgrimssteder- er ofte på topper av berg, i huler og nær hellige kilder. Votivgjenstandene som er gitt som takk for hjelp er mange og av alle slag.

Legendene som er knyttet til kultstedene forteller om funn av Maria-skulpturer i huler og trær og ved helbredende vannkilder. Mange av Marias navn eller tittler er assosiert med naturen, stein, planter og dyr. "La Virgen" blir anropt av fromme mennesker ved private sorger, sykdom og bekymringer, ved individuelle eller kollektive foretagender. Ved tørke og andre naturkatastrofer blir hun båret i prosesjon og hun har fått tildelt mange av funksjonene som de store gudinnene Inanna / Ishtar, Isis, Cibele og de kartagenske fønikernes Tanit, hadde før henne.

12. 1 Iberisk gudinnekult.

Spania er særdeles interessant for den som leter etter en kontinuitet i gudinnekult fra paleolitisk og neolitisk tid og fremover til Mariakult.

Folkeslag som bosatte seg på den iberiske halvøya etter ca. 1100 år f. Kr., brakte alle med seg sine guder og gudinner, sine myter, religiøse troer og ritualer. Indoeuropeiske stammer og kelterne kom over Pyreneene i flere bølger og bosatte seg i Cataluña. (fra ca. år 900 f. K.r.) Cadiz ble grunnlagt av fønikerne. (rundt år 1100 f. Kr.) Også kolonister fra Kartago bosatte seg i syd Spania. Astarte eller Tanit var deres store gudinne. Handelsforbindelsene med andre land rundt middelhavet var livlig. Det er funnet egyptiske scarabe'er i iberiske graver i Cataluña, nordøst på Spanias middelhavs-kyst.

Grekerne etablerte kolonier i Spania og også semittiske folkegrupper fra Mesopotamia og jødiske innvandrere ankom til Spania under vanskelige tider.

Arkeologiske funn i Spania peker idag på en særegen iberisk kultur som eksisterte og fortsatte å eksistere tross innflytelse fra innvandrende folkeslag. Funn av iberiske gudinnestatuer overstiger langt det som kan tolkes som fremstillinger av halvguder eller guder. Hovedsaklig ser det ut til at ibererne dyrket "helter".

Arkeologiske funn fra neolittisk tid i Spania kan sammenlignes med figurer og objekter som Gimbutas legger frem fra det neolittiske Old Europe. Symbolspråket på figurer, vaser og kar i leire, er det samme. Fra bronse-alderen, er det i graver funnet små skjematiske kvinnefigurer i bronse.

År 237 f. Kr. landet en romersk arme i Cadiz (Gadir) og romerne erobret etterhvert stordelen av Spania, men de trengte i liten grad inn i Baskerland, Pais Vasco, Gibutzcoa i nord Spania. Her overlevde derfor det baskiske språk og også deres myter og legender. Hermeneutikeren Andres Ortiz -Osés

har levert en tolkning av den baskiske gudinnen Mari, på grunnlag av den muntlig traderte baskiske mytologien.

Den baskiske gudinnen Mari:

Mari, "La Diosa Madre" er en "Diosa total", Pantea. Modergudinnen, er jorden som personifisert natur i den baskiske mytologien. Den baskiske store gudinnen Mari er androgyn i sine funksjoner. Både solen og månen er hennes døtre, de er de to øyne av den "ene" gudinne. Mari, Amari eller Amaya er selv-skapt, androgyn. Hun veksler mellom sine maskuline (indar-solar, rødt, ild og luft) og sine feminine funksjoner (adur-lunar, jord og vann / sort og hvitt).

Idet hun er i midten av allt, er Mari mediator for alle fenomener.

Andre Ortiz- Osés skriver: "La Biblia vasca puede comenzar con este prologo; ( Den baskiske Bibelen kunne begynne slik.)

"In principio erat Lur (I begynnelsen var jorden

et Lur erat Mari og jorden var Mari

et Mari erat omnia". og Mari var alle ting) *

Et mytologisk bilde av Mari fremstiller henne når hun sitter ved ilden i sin hule i jordens indre. Med månespeilet i venstre hånd tar hun imot de døde og i høyre hånd holder hun kammen av gull for å gre sitt hår og slik gir hun livet tilbake til de døde i en stadig prosess av kamming og gjenkamming,.. liv og død,- liv og død...liv. Når hun er i hulen, er hun "adur". Gudinnen som vever og spinner er den samme som gudinnen som kammer.

Når Mari drar fra hulen sin i jordens indre og opp i skyene,- opp i himmel-rommet,- forandrer hun seg. Da når hun sin maksimale kraftutfoldelse i torden og lyn, som "indar". Så faller hun til ro og trekker seg tilbake til sin hule igjen og blir til "adur", det feminine aspekt av Mari. Regnbuen, som er oppfattet androgyn, - er mediator mellom disse to aspektene av Mari.

Den første tilstedeværelsen av denne modergudinnen møter en i øvre paleolittisk tid (fra ca. 33000 f. Kr.) - der huler og hulrom blir oppfattet som en hellig livmor, - sammen med hulemalerier av dyr og de små kvinnefigurerene med runde mager. Senere møter vi henne i neolittisk tid i jordbrukssamfunnene som den store Mor, Magna Mater og Potnia. (LA DIOSA MADRE, Interpretacion desde la mitologia vasca. Andrés Ortiz-Osés, Madrid, 1996, s.53, 57-59, 63, 66, 83,)

Kapittel XIII

SØYLENS AVSLUTNING.

"The old gods are dead or dying and people everywhere are searching, asking: What is the new mythology to be, the mythology of this unified earth as one of harmonious being?"

(Joseph Campbell, 1904-1987, ibid s. 660)

Engang var mennesket en del av naturen og bilder, symbolspråk og myter forteller om en lengsel tilbake til et tapt paradis eller til "Moderens gyldne tidsalder".

Skulpturen som helhet uttrykker en ubalanse som både individer, naturen og hele kloden lider under. For 2000 år siden lengtet menneskene etter en "frelser", tidene var grusomme. Lukasevangeliet forteller om "barnet som blir født", frelseren. Barnets fødsel har innenfor kristendommen blitt feiret julaften, men barnets fødsel er et tusener av år gammelt symbol for håpet om noe nytt og godt.

Derfor har jeg øverst på søylen på venstre side av "Maria i treet ", skrevet inn ønsket for 2000 års skiftet: "MAY THE CHILD BE BORN".

Historien om skapelsen, Eva og syndefallet har vært en del av europeisk kultur i snart 2000 år og ofte virker det som om disse ideene ikke har noen forhistorie. Men arketypene dypt i menneskets psyke lever sitt eget liv.

I kunstnernes fremstillinger av paradisets hage: Juleevangeliet med krybben og dyrene; Den hellige Anne, Maria og barnet; Maria som "Schutzmantel-Maria", Maria som Magna Mater; Maria som spinnersken; Maria i treet;

Maria fremstilt på månesigden med stjerner i spissene; Maria assosiert med slangen og duen; Maria som himmeldronning ...dukker gudinne-mytologiens gamle bilder og symboler opp igjen.

For Jung kan symboler ikke bli bevisst produsert eller ikke produsert, de er spontane produkter av det kollektivt Ubevisste. For eksempel:

Bildet av Jesu og Maria som brud og brudgom - nest øverst på søylens forside. Bildet vekker spontan glede, som et bilde av harmoni mellom kvinne og mann, - men ifølge billed-konvensjon er motivet en fremstilling av "Jomfruens kroning".

Cambell skriver:

There is consequently an ambivalence inheritent in many basic symbols of the Bible that no amount of rethorical stress on the patriarchal interpretation can supress. They address a pictorial message to the hearth that exactly reverses the verbal message addressed to the brain; and this nervous discord inhabits both Christianity and Islam as well as Judaism, since they too share in the legacy of the Old Testament". (Joseph Cambell, Occidental Mythology, s.17- cit. i Baring og Cashford, s.491)

I folklore, i eventyr og legender og drømmer og i kunsten, møter vi rester av bilder som engang utgjorde bildet av den store gudinnen. Symboler, metaforer og allegorier fra tidligere tiders religiøse univers blir idag revurdert og inspirerer mange mennesker. Nye arkeologiske funn og tolkninger av disse utvider stadig vårt kjennskap og vår forståelse av en kontinuitet i bruken av religiøse tegn, symboler, bilder, myter og ritualer.

Idag hever nye røster seg for en androgyn oppfattelse av Gud som både mor og far innenfor den kristne kirken og også for de feminine dimensjoner i Jesusskikkelsen. Øverst oppe på søylen står noen av disse navn innskrevet:

Den franske dominikaner-teologen og forfatteren kardinal Yves Congar, som hele sitt liv har arbeidet for den økumeniske bevegelsen, argumenterer for en oppfattelse av den hellige Ånd som feminin og finner mange belegg for dette i det Gamle og det Nye Testamente og også i andre tidlige jødiske og kristne skrifter.

I sin argumentasjon viser han at oversettelsen av ordet "Ruah", (et hebraisk uttrykk), inneholder visse etymologiske usikkerhetsmomenter. "Ruah haqadosh" har forbindelse med det feminine og oversettes med, pust, ånde, luft, vind, sjel og har ingen forbindelse med kroppen eller noe kjødelig. Det betyr mere en slags kraft eller energi.

Den hellige Ånd er også assosiert med vann: Fra dåpens vann, blir mennesket født på nytt, av Ånd. (jordisk mor-fostervann, - Himmelsk Mor, Hellig Ånd - vann.) (Denise S. Blakebrough, op. cit. s. 168-69) I Neumanns forståelse representerer "dåpsfonten" karet - livmor, det opprinnelige feminine prinsipp,- "The Great Round", hvorfra alt oppstår.

Fra kar med vann / uterus / fødsel,- blir nå er mennesket som åndsvesen født på nytt,- som barn av Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd. I dåpen blir barnet innlemmet i kirken som institusjon.

Kirken blir billedlig fremstilt som Mater eclesia.*

De fire øverste bildene midt på søylen forfra er tenkt som en fortsettelse av den tidligere modergudinnen:

*Bildet av den lidende Kristus som er omgitt av to kvinner og nettmønster har jeg plassert på forsiden av søylen, idet jeg tolker det som det androgyne prinsipp som blir korsfestet i Jesuskikkelsen. (Maleri på altertavle, Dorchester Abbey, England, 1400 e. Kr)*

*Bildet over viser faderen og moderen som støtter korset som sønnen er korsfestet til. Det er en skulptur som fremstiller Gud som både mor og far.* Bildet er fra en altertavle i Spania og fremstiller Treenigheten. (Retablo de la Stsm. Trinidad en la Cartuja de Miraflores, Burgos, Spania.- ibid, s.180)

*Bildet ovenfor dette viser Maria og Jesus som brud og brudgom. (Mosaik, Basilica St. Maria, Trastevere, Roma, 1100 e. K.r)*

*Det øverste bildet på søylen, som korresponderer med kvinnefiguren på skulpturen,- av modergudinnen med duen på venstre skulder,- er formet som en port. Ønsket for år 2000 står til venstre." MAY THE CHILD BE BORN".* Maria sitter i treet sammen med Jesusbarnet på en høyde, - vann strømmer ut av fjellet,- vær og bukker gresser nedenfor.

Motivet er blant annet kjent fra Spania hvor svært mange legender som knytter seg til Maria kult forteller om visjoner og funn av Maria-figurer i huler og trær, ved helbredende kilder og på fjelltopper. Oftest fortelles det at Maria viser seg for hyrder som finner statuer eller figurer av henne på steder der det senere blir opprettet en "ermita" for henne. Betegnelsen -ermita- et kapell,- kommer fra "eremitter", menn som ofte bygget de første små kapell for Maria på stedet der mente å ha "sett" henne og der de siden slo seg til.

*På høyre side av Maria med barnet i treet, står et citat:

"The archetypal masculine quality of Transcendence and the

archetypal feminine quality of Immanence may both be necessary in

the image of divinity for the sacred marriage to take place within the

human soul". (Baring og Cashford, ibid, s.446) *

Teksten er knyttet til bildet av Maria som brud og brudgom, like ved. *

*Til høyre og venstre av toppen på søylen er det et utsagn: Pave Johannes Paul I: "Dios es madre, áun más que Padre". Gud er mor enda mere enn far.

*Tittelen og forsiden på Isabel Gòmes Acebo's bok, er bilde på søylen. "Dios también es Madre".Utsagnene på skulpturen er på flere språk idet de er beregnet på å kunne leses også av andre enn nordmenn.

13. 1 Den usynlige toppflaten:

Både symboler, bilder og tekster er blitt tolket og omtolket gjennom tidene og omtolkes stadig.

PÅ toppen av søylen, på den flaten som vender oppover i rommet og derfor er uleselig når man står på bakken ved siden av skulpturen; har jeg skrevet inn to utsagn fra Thomasevangeliet, fra de gnostiske skriftene som ble funnet gjemt i urner i NAG HAMMADI. (Egypt 1946)

Her gir Jesus et klart billedlig utsagn om den gudommelige immanens:

CLEAVE A (PIECE of ) WOOD; I AM THERE;

LIFT UP A STONE AND YOU WILL FIND ME THERE .

(Logion 77)

(Baring og Cashford, op. cit. s.625) og med de følgende ord fra Thomasevangeliet gir Jesus et bilde av en fullstendig harmoni mellom de feminine og maskuline sjelsbilder: Jesus said to them:

WHEN YOU MAKE THE TWO ONE; AND WHEN YOU MAKE THE INNER AS THE OUTER AND THE OUTER AS THE INNER AND THE ABOVE AS THE BELOW; AND WHEN YOU MAKE THE MALE AND FEMALE INTO A SINGLE ONE; SO THAT THE MALE WILL NOT BE MALE AND THE FEMALE (NOT) BE FEMALE . THEN YOU SHALL ENTER (THE KINGDOM). (Logion 22)

(Skrevet ned i år 140 og oversatt til koptisk år 500.) (ibid, s.675)

Kapitell XIV

AVSLUTTENDE BETRAKTNINGER.

Bronsealderens myter om '"loss, searching and finding" tolker Jung slik:

"Gudens død (eller forsvinnen) er slett ikke bare et kristent symbol.

Den leting etter ham, som umiddelbart følger på hans død, gjentar seg

den dag idag når en Dalai Lama dør, likesom den årlig ble feiret i

oldtiden, i søkingen etter Kore. En så vid utbredelse taler for at denne

typiske sjelelige prosess er almen: den høyeste verdi-det høyeste

gode som gir tilværelsen liv og mening, er gått tapt. Denne prosess

er en typisk opplevelse, dvs. en som stadig gjentar seg, derfor er den

også kommet til uttrykk på en sentral plass i det kristne mysterium.

Denne død eller dette tap må alltid gjenta seg. Kristus dør alltid,

likesom han alltid blir født, for arketypens liv er tidløst, sammenlignet

med vår tidbundenhet".

(Jung, Psykologi og religion, Cappelens forlag, 1965, s. 102)

Religiøse systemer har gitt svar på spørsmål om liv, død, livet etter døden og meningen med livet i dogmatiske formuleringer. Uansett om årsaken er oversettelsesfeil eller politiske interesser i samfunnet eller det skyldes kirken som institusjon, - har det feminine prinsipp i guddommen blitt fortrengt i hundrevis av år av kristne kirker.

Gimbutas bøker har satt et spørsmålstegn ved kristendommens mannlige gudsbilde. Før henne var det Jung som satte et kritisk lys på de uheldige konsekvensene av dette.

"Myten sier at dette gode på en underfull måte gjenoppstår, men i

forvandlet skikkelse. Det ser ut som et under, for når det gode

forsvinner, synes det stundom ugjenkallelig tapt. Det er derfor

fullstendig uventet at det skulle komme tilbake. Nedfarten til dødsriket,

som varte i tre dager, beskriver hvordan det forsvunne gode synker

ned i det ubevisste, hvor det (i seiren over mørkets makt) etablerer en

ny orden, og hvorfra det igjen stiger opp til himmelens høyder, dvs. i

den høyeste bevisst-klarhet. Da bare få ser den oppstandne, så betyr

det at det ikke er små vanskeligheter forbundet med å finne det

forvandlede gode igjen og erkjenne det ".

(ibid, s.102-3)

Jung døde for tidlig til å bli kjent med de seneste arkeologiske funn som ble fremlagt av arkeologene Gimbutas og Mellart. (Catal Hüyük). Arbeidet med pasienter og de religiøse symboler som dukker opp spontant hos mennesker som ofte har fortrengt det religiøse aspekt i seg selv, og studiet av symboler innenfor forskjellige religiøse systemer ga ham rikelig stoff å arbeide med.

Jung, som forsket og sammenlignet forskjellige religioners tankeverden og de symbolske uttrykk for disse i bilder og skrifter,- la etterhvert frem sin teori om "Individuasjonsprosessen"- veien mot Selvet som en forklaringsmodell på den dypeste hensikt med menneskets liv.

Denne veien mot Selvet, er i hans hypotese veien fra psykisk splittethet mot en ny psykisk likevekt i det enkelte individ. Opplevelsen av Selvet eller Gud er siste stadium i denne individuasjons-prosessen.

Denne veien til psykisk helhet,- er delt opp i forskjellige stasjoner eller trinn på livsveien,-der visse arketyper vil aktivere individet. "Symbolene blir aldri bevisst utpønsket, de blir produsert av det ubevisste gjennom såkalt åpenbaring eller intuisjon". (Jolanda Jacobi, "C.G.Jungs Psykologi", ibid. s. 87)

Jung peker på at dette er en overordentlig vanskelig oppgave, både etisk og erkjennelsesmessig som det kanskje er bare noen få individer forunt å fullføre.

(ibid, s.113)

Mystikerne innenfor de forskjellige religioner har kanskje maktet dette?

Jung skriver:

"Til forståelsen av de religiøse ting er det idag vel bare den psykologiske vei å gå, og det er derfor jeg anstrenger meg for å smelte opp historisk stivnede tankeformer og støpe dem om i anskuelser fra den umiddelbare erfaring. Det er sikkert nok et vanskelig foretagende å finne igjen en bro som forbinder den

dogmatiske oppfatning med den umiddelbare erfaring av de psykologiske arketyper, men utforskningen av det ubevisstes symboler gir oss det nødvendige materiale".

(Jung, Psykologi og Religion, s.102)

Dybdepsykologen Carl Gustav Jung regnes av mange religionsforskere som en mystiker, idet han antyder at hans teori om individuasjonsprosessen i det enkelte individ, veien mot Selvet, -kanskje også kan tenkes som hele menneskehetens vei mot "Aurora consurgens", menneskehetens smertefulle og lange vei mot bevisstgjøring. *

Etter min lange utredning om religiøse forestillinger gjenom tusener av år,- kan en ihvertfall si at de religiøse forestillingene har forandret seg og skiftet fokus, fra gudinnens kropp som Bildet av ALT------- til en usynlig virkelighet tenkt som: ORDET som ALT,- slik det uttrykkes i kristendommen.

Jung var meget opptatt av buddhismen, særlig tibetansk buddhisme.

Mandala-symbolet for psykisk helhet og symbolet Yin og YANG som uttrykker en dynamisk veksling mellom det feminine og det maskuline prinsipp i kosmos og i det enkelte individ,- fascinerer idag mange søkende mennesker. *

Det kinesiske Taigitu-tegn er et av menneskehetens ursymboler. Det fremstiller dualiteten lys og mørke, mannlig og kvinnelig som en enhet -som et hele - og samtidig plasseres her over og under, høyre og venstre, foran og bak, kort sagt; "motsetningenes verden" av følelse, intuisjon / tanke, fonemmelse. (Jolanda Jacobi, Carl Gustav Jungs Psykologi, s.19)

Jeg har plassert dette symbolet øverst på søylen idet mange mennesker idag søker nye religiøse veier i Østens religioner.*

Innenfor buddhismen, gnostisismen, alkymien osv. var det å oppdage det guddommelige inne seg selv, i sitt eget sinn, sentralt.

En passage fra det gnostiske Philip evangeliet er merkverdig i sin likhet til det tantriske synspunkt:

"...You saw the spirit, You became spirit. You saw Christ, you became Christ. You saw ( the Father, you) shall become Father...you see yourself, and what you see you shall (become). (cit. i Radmila Moacanin, Jung's Psykology and Tibetan Buddhism. Wisdom publications, London 1986, s.95)

Mystikerne.

Teologen Rudolf Otto har skrevet en komparativ analyse om mystikk i Øst og Vest,-der han spesiellt sammenligner de to mystikerne; Sankara i Øst og Meister Eckhard i Vesten. Mystikernes opplevelser av enhet med Atman eller Gud , det ENE bortenfor teologiers Gud, er like:

-" to see things in principio, in their origin or their principle;" is to see them in God, in the eternal oneness of their primary essence, where all "idam", "all this and that" all "hic et nunc", all multiplicity and duality is eternal Unity ".

(cit. Meister Eckhart,- Rudolf Otto, Mysticism East and West,1932 s. 9)

Mystikernes opplevelse av enhet med Gud, UNIO MYSTICA er felles for dem alle.* Når mystikerne prøver å forklare eller gjengi sin opplevelse, blir fortellingen likevel farget av det dominerende tanke-universet i den kultur de er oppvokst i. *I den mystiske teologi i Østkirken uttrykkes det slik:

"The Christian mystic, on the other hand, entering into himself, and

enclosing himself in the "inner chamber" of his hearth, finds there,

deper even then sin, the beginning of an ascent in the course of which

the universe appears more and more unified, more and more

coherent, penetrated with spiritual forces and forming one whole

within the hand of God". (Vladimir Lossky, op. cit. s.106)

Religion, vitenskap og sosiale forandringer:

Distinksjonen mellom ånd og materie som først ble gjort av Aristoteles og langt senere av Descartes, står for fall. Moderne tenkere som Einstein, gir et nytt bilde av forholdet mellom den som observerer og det som bli observert og av livet som en organisk helhet, der menneskeheten deltar i det sammen med alle andre skapninger på jorden..

Øverst oppe på baksiden av søylen, avsluttes den vertikale billedrekken av mannlige guder med et bilde av atombombe-eksplosjonen. Det er på ingen måte et angrep på mannen. Dette bildet er assosiert med navnene Aristoteles og Descartes,* idet mange forfattere idag går imot den mekanistiske verdensoppfattningen som disse tenkerne menes å ha fremmet; der naturen, engang den store androgyne gudinnen, ble betraktet som livløs materie .

Dollartegnet på venstre side av det er knyttet til den rådende materialismen i vår sekulære vesterlandske kultur; som bekymrer mange som idag er opptatt av økologi og som ser på naturen som en levende organisme. *

Hvor går vi hen?

Jeg har latt det gå noen trappetrinn fra atombombe-eksplosjonen til den usynlige toppflaten,- kanskje det finnes en psykologisk vei mot en ny balanse? Vi kommer kanskje på en måte tilbake der hvor vi var i paleolittisk tid, men på en ny måte:

I den opprinnelige måten å forholde seg til naturen "original participation" - som vi møter i den gamle gudinnemytologien (som vi kan lese oss til i skulpturens bilder), er menneskeheten og naturens verden en ENHET. "Final participation" derimot, er den eneste måten vi nå kan oppleve en slik enhet.

Vår kontemporære opplevelse av naturen som separert fra oss mennesker, kan bli transformert ved en bevisst måte av deltagelse, der vår identitet med naturen blir opplevet på ett nytt nivå som en bevissthet om den dypeste ENHET. I mytologiens språk vil dette være et nytt "hellig bryllup" mellom gudinne og gud, foreningen av NATUR OG ÅND. (Baring og Cashford, op. cit. s.676)

Etter forrige verdenskrig ble mange konvensjonelle forestillinger og normer satt i søkelyset og førte til ganske dyptgående forandringer i sosial tenkning. Den fornyede interesse for androgyni er på en måte et "Zeitgeist" fenomen og et symbol for en ny tidsalder i de mange bevegelser som oppstod etter 1960 årene. Hos grupper av mennesker som befattet seg med esoteriske emner ble androgyni profetert som et symbol for en ny tidsalder, New Age. Innenfor sosialpsykologisk forskning ble det satt frem flere teorier om den "androgyne personlighet" ; om androgyne personer er mere egnet i sjefstillinger og om sammenhengen mellom mental helse og høyere selvfølelse. (Kaplan og Bean,1976) Socialpsykologen Sandra Bem delte meget av denne oppfattningen, men etterhvert reformulerte hun sin teori og kalte den "Gender schema" teori. Hun kom frem til at;

"Den essensielle forskjell mellom den sex typede og den androgyne person er av kognitiv art". Det synes ikke lenger rimelig å forvente androgyn adferd i en sex-typed kultur, - som en modell for mental helse".

Bem tror fremdeles at informasjon kan fremskynde en frigjørelse fra det tyrrani som stereotyper og sextyping innebærer. Sett på denne måten er androgyni et mål å arbeide mot. (Sandra Bem, Gender schema teori, 1984, Nebraska symposium on motivation)

Marija Gimbutas og Neumann :

Gimbutas sier seg uenig i Neumann's skjema om utviklingen fra den androgyne totalitet Uroboros- og hans beskrivelser av arketypen Mor's transformative karakter, som jeg startet denne oppgaven med. Neumann satte opp et sjema der det feminine prinsipp, fra den store Mor og "The Great Round ", utvikler seg til "planterikets herskerinne" og "dyrenes herskerinne", - som senere hever seg til det kulturelle plan i de opprinnelige feminine mysterier- og tilslutt når sitt klimax og vendepunkt i den åndelige transformasjonen i skikkelser som Sophia og Maria.

Gimbutas skriver:

"Neumann speaks of her transformative character, i. e. developing

into the Lady of the Plants and The Lady of the Beasts. This

psycological approach has opened new avenues in the interpretation

of some aspects of the prehistoric goddess. And yet I feel the term

Mother devalues her total character. -Further, much of Neumanns

archetype is based on post-Indo European religious ideology, after

the image of the Goddess had suffered a profound and largely

debasing transformation. Hence for the prehistoric periode, I prefer

the term "great Goddess" as best describing her absolute rule, her

creative, destructive and regenerative powers."( Marija Gimbutas, The

Language of the Goddess, s. 316)

Gimbutas argumenterer også for at hennes arkeologiske funn ikke bekrefter hypotetesen om at det fantes et "opprinnelig foreldrepar" og inndelingen i "store Far" og "store Mor" som splitter seg opp i "god Mor" og "ond Mor".

Det finnes ingen spor av en Fadergud i noen av de paleolittiske perioder. Den livsskapende kraft synes å ha vært Gudinnens,- alene.

En fullstendig inndeling i ondt og godt forekom aldri. Livgiversken og død-utøversken er bare "en". Hennes manifestasjoner er mangfoldige. Hun kan være en antropomorf fisk; eller zoomorfisk;-hun kan vise seg i et trippelaspekt;- som vannfugl eller som rovfugl;- som en harmløs eller en giftig slange;- men til syvende og sist er hun den "ene", en udelelig gudinne. (ibid. s.316-17)

Matriarkat eller patriarkat ?

Det første verk som studerer sosiale systemer som matriarkat og patriarkat er Johann Bachhofen's "Das Mutterrecht (1861), men allerede 10 år tidligere hadde Levis Morgan i Amerika, publisert en to volum rapport om Iroquois indianernes sosiale orden, der et slikt prinsipp som "Mother Right" fremdeles ble anerkjent. (Lewis Morgan "The League of the Ho-de no-sau-nee, or Iroquois". cit. av Campbell i hans forord til Gimbutas verk The Language of the Goddess") Om dette skriver myteforskeren Joseph Campbell:

"-- Bachhofen's recognition, around 1871, of the relevance of

Morgan's work to his own marked a breakthrought from an exclusively

European to a planetary understanding of this sociological

phenomenom. There is to be recogniced in Marija Gimbuta's

reconstruction of "The Language of The Goddess" a far broader range of historical significance, therefore, than that merely of Old Europe, from the Atlantic to the Dnieper, c. 7000-3500 B.C."

Begeret og sverdet :

Riane Eissler, forfatterinnen av Begeret og sverdet (1987), har også gitt en inspirerende redegjørelse for forandringen fra et relativt harmonisk liv i menneskehetens fortid, som hun symboliserer med begeret -til overgangen til de patriarkalske samfunn, som hun symboliserer med sverdet. (Riane Eissler, Begert og Sverdet, Pax forlag A /s, Oslo 1994)

Boken er bygget på omfattende studier innen arkeologi og historie, myter og religion. Gimbutas verk har inspirert også henne.

Riane Eissler går tilbake til paleolittisk tid og fremover gjennom de forskjellige kulturene, opp til i dag: De tidligste kulturene, var ikke nødvendigvis matriarkat, de kan ha vært bygget på likhet mellom kjønnene, før invasjoner fra utkantområder forandret samfunnene.

En unik sivilisasjon som Knossos for eksempel, viser et partnerskap mellom kvinner og menn som ser ut til å ha vært typisk for det minoiske samfunnet. Kreternes mer naturlige holdning til kjønnslivet må også ha hatt andre konsekvenser som heller ikke er så lette å få øye på under det nå værende paradigmet, nå som religiøse dogmer ofte sier at kjønnsliv er en synd verre enn voldsbruk.

Det kan virke som om disse frigjorte holdninger til kjønnslivet har bidradd sammen med deres entusiasme for sport og dans og deres kreativitet og livsglede, til den generelt fredsommelige og harmoniske ånd som hvilte over tilværelsen på Kreta. (ibid, s. 61)

Det behøver ikke nødvendigvis å ha vært matriarkat før det ble patriarkat.

Eissler setter opp to modeller: Hersker-tenkning, en modell som har vært til stede i herskersamfunnene i 5000 år - og muligheten for en partnerskapstenkning; som modell for fremtiden .

I dag peker både jungiansk orienterte psykologer på den indre vei, som er individuasjonsprosessen,- og forskere som arbeider med androgyni innenfor sosialpsykologien, på den ytre vei, kampen mot kjønnsroller og stereotyper for menn og kvinner.

Androgyni er arketypen for forening av motsetninger, arketypen for balanse og harmoni. Det er neppe en tilfeldighet at denne arketypen aktiveres under særlige psykiske påkjenninger som både individ og grupper av mennesker lider under. Forskere som Professor Hans Jonas la bort spørsmålet om gnostisismens opprinnelse og spurte etter dens eksistensielle opprinnelse. Jonas antyder at Gnostisismen brøt frem i en særegen "holdning" til tilværelsen.

Han påpeker at det politiske apati og den kulturelle stagnasjon i østdelen av Romerriket i de to første århundrer av vår tidsregning faller sammen med at orientalsk religion får innpass i den vestlige kulturkrets. Ifølge Jonas analyse var det mange på denne tid som følte seg fremmedgjort fra den verden de levde i, og lengtet etter en mirakuløs frelse, en vei ut av tvangen i deres samfunnsmessige og politiske tilværelse". (Elaine Pagel, op. cit. s.30)

Hvordan mange mennesker føler seg i dag, kan kanskje beskrives på lignende måte.

Kan forhold i tiden og i samfunnet komme til å bety forandringer i rådende forstillinger innenfor kristen forkynnelse av "Gud". ?

I Norge har vi allerede fått kvinnelige prester og en kvinnelig biskop som forkynner Gud som både Mor og Far.

Sosialpsykologiens forskningsresultater gir assosiasjoner også til religiøs opplevelse. Mange mennesker er fremdeles underlagt stereotyper og rollemønstre som har vært fremmet av religiøse institusjoner og mange av disse godtar fremdeles dogmene og kirkens forkynnelse.

Mystikerne og kunstnerne er kanskje individer som er psykologisk androgyne, med temperament og legning som åpner for en androgyn guddom og formidler denne erfaringen til andre på tvers av dogmenes mannlige gud. Lengselen etter enhet er speilbilder av menneskers egne muligheter og potensialer, i et jungiansk perspektiv.

Platon skrev i sitt "Symposium" om de opprinnelige mennesker:

"The original human nature was not like present but different. The sexes were not two as they are now, but originally three in number, there was man and woman and a union of the two, having a name corresponding to this double nature, which once had real existence, but is now lost and the name "androgynous" is only preserved as a term of reproach..." (June Singer, op. cit. s. 82)

Flere av de tidlige forskerne innenfor Religionshistorien som fag; fra Tylor til Freud, har levert psykologiske teorier om menneskets religiøsitet og kult, som har vært sett i et utviklingsperspektiv; inspirert av Darwin og de nye vitenskapelige fremskritt.

Jung har et annerledes syn på menneskets religiøsitet og på utvikling; idet han ser denne mer som en spiralform. Jung legger frem en hypotese om individuasjon i det enkelte individ, som muligens kan komme til å bety en forandring av menneskeheten på lang sikt ?

Om denne utviklingen sier han:

"... as a matter of fact we have actually known everything all along; for all these things are allways there, only we are not there for them. The possibility of the deepest insight existed at all times, but we were always too far away from it. What we call development or progress is going round and round a central point in order to get closer to it. In reality we always remain on the same spot, just a little nearer or farther from the centre... Originally we were all born out of the world of wholeness and in the first years of life we are still completely contained in it. There we have all knowledge without knowing it. Later we loose it, and call it progress when we remember it ".

(C. G. Jung, Letters, Gerhard Adler and Aniela Jaffé. (eds.) Vol. I,

s. 274 -275,- sitert i Baring og Cashford, The Myth of the Goddess, s.681